Tornerose er et klassisk eventyr for barn om en prinsesse, en forbannelse og en søvn som varer i hundre år. I denne norske versjonen av Sovende skjønnhet møter vi kongen og dronningen, de gode og den uinnbudte feen, spinnrocken som stikker, den tette tornehekken og en varm oppvåkning. Fortellingen er skrevet for høytlesning og gir barn i skolealder den blandingen av spenning, humor og trygghet de forventer av et tidløst eventyr for barn.
Historien om Tornerose har røtter i europeisk fortellertradisjon og ble gjort kjent gjennom Charles Perrault og Brødrene Grimm; enda eldre finnes en italiensk variant hos Giambattista Basile (Talía). I Norge kjenner vi eventyret som Tornerose, mens scene- og filmversjoner ofte bruker navnet Aurora og motivene fra Tsjajkovskijs ballett. Her får du en trofast, norsk tilpasning som bevarer ikoniske elementer barn elsker – formulert i et moderne språk som er lett å lese.
Eventyret: Tornerose (barneversjon for høytlesning)
Det var en gang et kongepar som styrte et fredelig rike med frodige enger, frukthager og klare elver. Deres største ønske var et barn, men årene gikk, og ønsket ble ikke oppfylt. Ofte satt dronningen ved vinduet og fulgte elveløpet med blikket; hun lyttet til vaskekonenes latter og kjente en stille lengsel i brystet.
En vårdag, mens vannet glitret i sollyset, hoppet en frosk opp på vinduskarmen og kvakket med uvanlig klar røst:
«Ditt ønske skal gå i oppfyllelse. Før året er omme, skal du bli mor til en datter.»
Dronningen reiste seg skjelvende.
«Hørte du, min konge?» hvisket hun.
Kongen tok hånden hennes.
«Måtte det være sant.»
Slik gikk det. Innen året var omme, fødte dronningen en vakker liten prinsesse. Klokkene ringte fra alle tårn; folk kom fra fjern og nær med blomster og gode ønsker. Kongen lot straks kunngjøre en stor dåpsfest – den største riket hadde sett.
Dåpen og feenes gaver
Slottets store sal ble smykket med kranser og lys. Langbordene skinte med tolv gulltallerkener, gullskjeer og krystallbegre. Kongen hadde invitert tolv feer, de viseste i landet, slik at prinsessen skulle få de beste gaver.
Feene kom én etter én, lette som morgentåke, kledd i klare farger. Musikken stilnet, og de trådte fram til vuggen.
Den første feen bukket og sa:
«Jeg gir deg skjønnhet, så menneskene ser godheten i deg.»
Den andre la hånden over vuggen:
«Jeg gir deg godhet, så du alltid vil handle rett.»
Den tredje smilte mildt:
«Jeg gir deg visdom, så du velger godt når tiden krever det.»
De neste gavene var nåde, tålmodighet, glede, besindighet, musikkens gave, dansens letthet, klare ord, et modig hjerte. Hver gave var som et stille lys lagt i barnets fremtid.
Akkurat da den ellevte feen trådte tilbake, og den tolvte løftet staven for å tale, slo de store dørene opp. En kald vind strøk gjennom salen og slukket flere lys. Inn kom den trettende feen – hun som ikke var blitt invitert. Kongen hadde bare tolv gulltallerkener.
Hun så fra konge til dronning, fra hoff til feer, og gikk rett til vuggen.
«En fest uten meg?» sa hun, og stemmen bar langt.
«Da får dere også min gave: Når prinsessen fyller femten år, skal hun stikke seg på en spinnrokk – og falle død om!»
Et gisp gikk gjennom hallen. Dronningen grep vuggekanten. Den trettende feen vendte seg og forsvant like brått som hun kom.
Stillheten var tung før den tolvte feen trådte frem. Hun så på foreldrene og sa rolig:
«Forbannelsen kan jeg ikke ta bort, men jeg kan mildne den. Prinsessen skal ikke dø – hun skal sove i hundre år og siden våkne igjen.»
«Da brenner vi alle spinnrokker i riket,» sa kongen fast.
«Gjør det,» nikket feen. «Men vokt henne også med klokskap.»
Bud bar ordre til alle kanter. Rokkene ble samlet inn og brent på bål. Likevel vet alle at gamle ting kan skjule seg der støvet er tykt og dører sjelden åpnes.
Oppvekst og varslet dag
Årene gikk. Prinsessen vokste opp og ble alt feene hadde ønsket: vennlig, klok og mild. Hun lærte å lese, å spille på lutt, å danse høvisk dans og å tale med mål og mening. Tjenestefolk og hoff elsket henne. Om kvelden satt hun ofte hos dronningen og leste høyt.
«Mor,» spurte hun en gang, «hvorfor finnes det ingen spinnrokker i slottet?»
Dronningen strøk henne over håret.
«Slik har det vært i mange år, mitt barn.»
«Men hvorfor?»
«Noen ting er best å ikke røre ved,» svarte dronningen stille og lukket boken.
Da prinsessens femtenårsdagen kom, var kongen og dronningen borte et kort øyeblikk for å innvie en bro i byen. Slottet var stille; solen falt skrått inn gjennom vinduene. Prinsessen gikk gjennom salene med lette skritt.
«Jeg har aldri sett alt her,» sa hun til seg selv, og blikket fanget en smal spiraltrapp hun ikke hadde lagt merke til før.
Trinnene knirket, støvet glitret i lyset. Øverst sto en dør med en skjev nøkkel. Hun vred den om; låsen sukket.
I et lite kammers satt en gammel kvinne og spant. Pedalen gikk jevnt, hjulet surr’et, tråden løp mellom fingrene hennes.
«God dag, bestemor!» sa prinsessen. «Hva gjør du?»
«Jeg spinner, mitt barn,» svarte den gamle uten å stanse.
«Det har jeg aldri prøvd. Kan jeg få se nærmere?»
«Gjerne,» sa hun og løftet spindelen. «Det er ikke vanskelig når man kan det.»
Prinsessen bøyde seg nysgjerrig frem.
«Så fin tråd! Hvordan får du den—»
Hun strakte hånden, og i det samme stakk spissen fingertuppen hennes. Et lite «au» – så ble alt mørkt. Hun sank stille ned og sovnet tungt.
I samme stund begynte søvnen å bre seg gjennom hele slottet. En vakt frøs midt i et skritt. Kokkens sleiv ble stående over gryta. En hund på kjøkkengulvet sovnet med snuten på potene. Lysflammer stivnet til ro og brant uten å blafre. Kongen og dronningen, som nettopp kom inn porten, sovnet der de satte seg.
Rundt slottet skjøt det opp en tett hekk av torner og roser. Buskene vokste og flettet seg sammen, høyere og tettere for hvert år. Til slutt var slottet skjult av grønn skog og skarpe torner. Historien om den sovende prinsessen gikk fra munn til munn. Mange prinser forsøkte å trenge gjennom; tornene grep dem og tvang dem tilbake. Tiden gikk.
Hundre år og en åpen sti
Da hundre år var omme, kom en ung prins ridende den veien. Han hørte en gammel mann ved veien fortelle om slottet bak tornene og jenta som sov.
«Mange har prøvd,» sa den gamle og ristet på hodet.
«De kom ikke langt.»
Prinsen så mot den grønne veggen.
«Jeg vil se det med egne øyne.»
Han steg av hesten og gikk mot hekken. Nettopp da, fordi tiden var inne, begynte tornene å mykne. Rosene åpnet seg i stille flor, og grenene gled til side og dannet en sti. Prinsen fulgte den inn.
Slottet lå stille i varmt lys. Han gikk gjennom gårdsplassen, forbi vakter som sto med halvt løftet spyd, forbi en skriver med fjærpenn i luften, forbi en liten page som holdt et silkebånd mellom fingrene. Alt var som det hadde vært i det øyeblikket søvnen falt.
Trappen til tårnet var smal; døren sto på gløtt. I rommet innenfor lå Tornerose på en seng, hvit og stille som om hun hvilte etter en lang dag. Prinsen sto en stund og så på henne. Så bøyde han seg rolig og kyss’et henne.
I samme stund åpnet Tornerose øynene. Hun trakk pusten som etter en dyp søvn og så prinsen.
«Er tiden kommet?» spurte hun lavt.
«Tiden er kommet,» svarte han.
Gjennom hele slottet lød et lett sus, som om veggene pustet ut. Kongen og dronningen reiste seg på sine troner. Vaktens støvel traff steingulvet. Kokkens sleiv rørte i gryta igjen, og duften av suppe steg. Fugler i bjelkene ristet på fjærene og fortsatte sangen der de slapp.
Kongen og dronningen kom til tårnet og omfavnet datteren. Gleden var stor, og snart ble det gjort i stand til bryllup. Salene ble feiet, dukene lagt, musikantene stemte sine instrumenter. Prinsen og Tornerose sto sammen, og alle gledet seg over at tiden hadde holdt sitt løfte.
Siden levde de lykkelig alle sine dager. Historien om Tornerose ble ikke glemt; den ble fortalt igjen og igjen, så alle skulle vite at alt har sin tid – både søvn og oppvåkning.
Eventyret om Tornerose: Historie, opprinnelse og ulike versjoner
Fortellingen om Tornerose er et av verdens mest kjente eventyr, og har fascinert mennesker i århundrer. Eventyret om prinsessen som sov i hundre år, tilhører eventyrtypen som i folkloristikken er klassifisert som ATU 410 (“Den sovende skjønnheten”). Her utforsker vi historien og de mest kjente versjonene av denne tidløse fortellingen.
Historien om Tornerose har røtter som strekker seg langt tilbake, og varianter av den finnes i ulike kulturer verden over. Den har blitt tolket og gjenfortalt av mange forfattere og kunstnere gjennom århundrene, fra tidlige renessansefortellinger til moderne filmer.
Versjoner og tilpasninger (kultur, musikk og film)
Eventyret om Tornerose har inspirert utallige kunstverk. Hver versjon bærer med seg kjernen i eventyret, men legger til sine egne nyanser, karakterer og budskap.
De klassiske litterære versjonene
Giambattista Basile: Denne tidlige italienske versjonen fra Pentamerone, «Sole, Luna e Talia,» er en mørk fortelling utgitt i 1634. I den våkner prinsessen av at barna hennes, Sol og Måne, suger ut flisen fra fingeren.
Charles Perrault: I den franske versjonen, utgitt i 1697, finner vi det ikoniske motivet med tornehekken og en høflig hofftone. Perrault la også til en mørkere fortelling etter oppvåkningen som sjelden inkluderes i barneversjoner.
Brødrene Grimm: I Grimms versjon, «Dornröschen», som ble utgitt i 1812 og er den mest kjente bokversjonen i Norge, mildner den yngste feen forbannelsen slik at prinsessen sover i hundre år, sammen med hele hoffet.
Ballett og scenekunst
Tsjajkovskijs ballett:Tornerose ble en sceneklassiker med balletten koreografert av Marius Petipa til musikk av Pjotr Tsjajkovskij. Premieren var i 1890. Denne balletten er en av verdens mest fremførte, med vakker musikk, intrikate koreografier, og sentrale karakterer som prinsesse Aurora og den onde feen Carabosse.
Animasjonens verden: Disney-klassikeren
Walt Disneys «Tornerose» (Sleeping Beauty, 1959): Disney-filmen er kanskje den mest ikoniske versjonen for mange. Filmen fra 1959 introduserer karakterer som de tre gode feene Flora, Fauna og Merryweather, og den ikoniske skurken Maleficent. Filmen er kjent for sin stiliserte animasjon og den klassiske kampen mellom godt og ondt.
I Disneys versjon endres flere elementer fra Perrault og Grimm: prinsessen får navnet Aurora (og kalles “Briar Rose” i skjul), hun vokser opp hos de tre navngitte feene Flora, Fauna og Merryweather, og den uinnbudte feen samles til én tydelig antagonist, Maleficent, som kaster forbannelsen ved dåpen.
Fortellingen vris mot en romantisk kurve der “true love’s kiss” bryter trolldommen (Perraults mørke epilog med svigermor/kannibalmotiv er fjernet), Prins Phillip gis en aktiv heltrolle med kamp mot en drage – en actionfinale som ikke finnes hos Grimm – og musikken låner tematikk fra Tsjajkovskijs ballett. Antallet feer reduseres fra tolv/tretten til tre, humoren skrus opp gjennom feenes hverdagstriks, og flere av de mørkere motivene fra eldre tekster tones ned for å gjøre filmen mer barnevennlig.
Moderne tolkninger og barneversjoner
Moderne bildebøker og skoleutgaver: Fra det 20. århundret og utover har man presentert barnevennlige versjoner av eventyret, som unngår de mørkere elementene fra de tidligste fortellingene. Fokus ligger på gavenes kraft, den dype søvnen, oppvåkningen og budskap om håp og utholdenhet.
Klikk for å vurdere dette eventyret!
(Stemmer: 0 Gjennomsnitt: 0)
Liker du det? Del det!
Vi bruker informasjonskapsler for å sikre deg den beste opplevelsen på vår nettside. Hvis du fortsetter å bruke nettsiden, antar vi at du godtar dette.
For mer informasjon, se vår
Retningslinjer for informasjonskapsler.
