En liten landsby omringet av en mĂžrk, tett skog var kjent for en gammel legende om âDe hviskende stemmeneâ. Barna i landsbyen ble advart mot Ă„ gĂ„ inn i skogen pĂ„ Halloween-natten, da stemmene skulle vĂŠre sterkest. Men Emma og Leo, to eventyrlystne sĂžsken, var ikke lettskremte. PĂ„ ni og Ă„tte Ă„r var de mer opptatt av Ă„ finne ut sannheten enn Ă„ lytte til gamle advarsler.
«De sier at folk hĂžrer stemmer fra trĂŠrne,» sa Emma til Leo mens de kledde seg ut til Halloween.
Hun var heks, med en spiss hatt og kappe, mens Leo var et spĂžkelse med et laken over hodet.
«Kanskje det bare er vinden. Hva om vi sjekker det ut?»
Leo rynket pannen.
«Mamma sier at vi ikke skal gĂ„ dit. Dessuten er det skummelt.»
«Kom igjen,» lokket Emma. «Hvis vi finner noe kult, kan vi fortelle det til alle vennene vĂ„re. Vi er ikke smĂ„unger!»
FĂžr Leo kunne protestere mer, hadde Emma allerede pakket en lommelykt og trukket ham med seg mot skogkanten. NĂ„r de kom til den smale stien som ledet inn i mĂžrket, var det som om luften ble kaldere. De stoppet opp et Ăžyeblikk og stirret inn i skogen.
«HĂžr,» hvisket Emma. Leo lyttet intenst. En lav hvisking, nesten som et pust, kom fra dypet av skogen. «Vi gĂ„r inn,» bestemte Emma.
De fulgte stien mens lyset fra lommelykten danset over bakken. TrĂŠrne sto tett, og grenene over dem skapte mĂžnstre i mĂ„neskinnet. Plutselig stoppet Emma brĂ„tt. «Hva er det der?» spurte hun og pekte mot noe glĂždende i det fjerne.
De nÊrmet seg sakte og oppdaget et gammelt, vridd tre med en hul stamme. Rundt det lÄ flere smÄ trefigurer spredt i et mÞnster. Stemmen, nÄ sterkere, virket Ä komme fra selve treet.
«Hvem forstyrrer oss?» hvisket stemmen lavt. «Dere er ikke velkomne.»
Leo skvatt, men Emma tok et steg nĂŠrmere. «Vi mente ikke Ă„ forstyrre. Hva er dette stedet?»
Ingen svarte, men en av figurene begynte Ä bevege seg. Den reiste seg opp og stirret pÄ dem med smÄ, skinnende Þyne.
«Dere mĂ„ bevise deres verdi,» sa den lille figuren. «Hvis ikke vil dere bli en del av skogen.»
Utfordringen begynner
Emma og Leo stirret pĂ„ hverandre, usikre pĂ„ hva de skulle gjĂžre. «Hva mener du?» spurte Emma.
«En utfordring,» svarte figuren. «FullfĂžr den fĂžr midnatt, eller bli fanget her for alltid.»
Leo hvisket nervĂžst til Emma: «Kanskje vi bare skal lĂžpe tilbake?»
Men Emma ristet pĂ„ hodet. «Vi klarer dette. Det er bare et spill.»
Den lille figuren pekte mot en smal sti som ledet enda dypere inn i skogen. «FĂžlg stien til dere finner lyset. Men vĂŠr forsiktige â ikke alt er som det ser ut til.»
De fulgte stien mens hviskingene ble hÞyere. TrÊrne syntes Ä bevege seg, som om de voktet dem. Plutselig stod de foran en stor, glÞdende gresskar. Rundt det var det tre dÞrer, hver merkelig utskÄret med ansikter som smilte eller grÄt.
«Velg riktig dĂžr,» sa stemmen fra gresskaret. «Den ene leder videre. De andre…»
Leo stirret pĂ„ Emma. «Hvordan skal vi vite hvilken?»
Emma tenkte raskt. Hun kikket pĂ„ ansiktene og la merke til noe. «Se pĂ„ Ăžynene. Den smilende dĂžren ser ut som den er glad for Ă„ se oss.» Hun tok tak i hĂ„ndtaket og Ă„pnet den.
Bak dÞren var det en lysning med et vakkert lys som skinte ned fra himmelen. Stemmen lÞd igjen, nÄ mildere.
«Dere har gjort et klokt valg. Fortsett.»
Den siste prĂžven
Lyset fÞrte dem til en sirkulÊr lysning med en steinsirkel midt i. I midten av sirkelen sto en annen liten trefigur, men denne var annerledes. Den holdt en liten lÞk i hÄnden og sÄ ut til Ä vente pÄ dem.
«Svar pĂ„ min gĂ„te,» sa den. «Hva kan fylle hele skogen, men veier ingenting?»
Leo tenkte hardt. Emma sĂ„ pĂ„ ham og visket: «Det mĂ„ vĂŠre lys.»
Leo nikket og svarte hĂžyt: «Lys!»
Figuren smilte og nikket. «Riktig. Dere har bestĂ„tt. NĂ„ er det bare en prĂžve igjen.»
Rundt dem begynte steinsirkelen Ä glÞde. En portal dukket opp i midten, og en sterk vind dro dem nÊrmere. Emma grep Leos hÄnd.
«GĂ„ gjennom portalen og finn veien tilbake til treet hvor alt startet. Bare da er dere fri.»
De gikk gjennom portalen og fant seg selv tilbake i den mĂžrke skogen. Men denne gangen var stien uklar, og alt rundt dem syntes Ă„ vĂŠre i bevegelse. Lydene av hvisking og latter fylte luften.
Emma tok ledelsen, og de navigerte gjennom skogen ved hjelp av lommelykten. Plutselig sÄ de den gamle eiken igjen. Stemmen fra treet lÞd, nÄ vennligere.
«Dere har vist mot og klokskap. Dere er velkomne tilbake, men husk alltid Ă„ respektere skogen.»
Figurene rundt treet begynte Ă„ bevege seg, som om de bĂžyde seg i respekt. En liten figur hoppet inn i Leos hĂ„nd. «Et minne,» sa stemmen. «Ta det med og fortell historien deres.»
De lÞp tilbake til landsbyen, fylt av spenning og lettelse. Den natten sov de med figuren pÄ nattbordet, og de hÞrte aldri hviskende stemmer igjen.
«Neste gang du hĂžrer hviskende stemmer i skogen, husk: respekter alltid naturens hemmeligheter.»
En original historie inspirert av norske fortellingstradisjoner.