En liten landsby omringet av en mørk, tett skog var kjent for en gammel legende om “De hviskende stemmene”. Barna i landsbyen ble advart mot å gå inn i skogen på Halloween-natten, da stemmene skulle være sterkest. Men Emma og Leo, to eventyrlystne søsken, var ikke lettskremte. På ni og åtte år var de mer opptatt av å finne ut sannheten enn å lytte til gamle advarsler.
«De sier at folk hører stemmer fra trærne,» sa Emma til Leo mens de kledde seg ut til Halloween.
Hun var heks, med en spiss hatt og kappe, mens Leo var et spøkelse med et laken over hodet.
«Kanskje det bare er vinden. Hva om vi sjekker det ut?»
Leo rynket pannen.
«Mamma sier at vi ikke skal gĂĄ dit. Dessuten er det skummelt.»
«Kom igjen,» lokket Emma. «Hvis vi finner noe kult, kan vi fortelle det til alle vennene vĂĄre. Vi er ikke smĂĄunger!»
Før Leo kunne protestere mer, hadde Emma allerede pakket en lommelykt og trukket ham med seg mot skogkanten. Når de kom til den smale stien som ledet inn i mørket, var det som om luften ble kaldere. De stoppet opp et øyeblikk og stirret inn i skogen.
«Hør,» hvisket Emma. Leo lyttet intenst. En lav hvisking, nesten som et pust, kom fra dypet av skogen. «Vi gĂĄr inn,» bestemte Emma.
De fulgte stien mens lyset fra lommelykten danset over bakken. Trærne sto tett, og grenene over dem skapte mønstre i mĂĄneskinnet. Plutselig stoppet Emma brĂĄtt. «Hva er det der?» spurte hun og pekte mot noe glødende i det fjerne.
De nærmet seg sakte og oppdaget et gammelt, vridd tre med en hul stamme. Rundt det lå flere små trefigurer spredt i et mønster. Stemmen, nå sterkere, virket å komme fra selve treet.
«Hvem forstyrrer oss?» hvisket stemmen lavt. «Dere er ikke velkomne.»
Leo skvatt, men Emma tok et steg nærmere. «Vi mente ikke ĂĄ forstyrre. Hva er dette stedet?»
Ingen svarte, men en av figurene begynte å bevege seg. Den reiste seg opp og stirret på dem med små, skinnende øyne.
«Dere mĂĄ bevise deres verdi,» sa den lille figuren. «Hvis ikke vil dere bli en del av skogen.»
Utfordringen begynner
Emma og Leo stirret pĂĄ hverandre, usikre pĂĄ hva de skulle gjøre. «Hva mener du?» spurte Emma.
«En utfordring,» svarte figuren. «Fullfør den før midnatt, eller bli fanget her for alltid.»
Leo hvisket nervøst til Emma: «Kanskje vi bare skal løpe tilbake?»
Men Emma ristet pĂĄ hodet. «Vi klarer dette. Det er bare et spill.»
Den lille figuren pekte mot en smal sti som ledet enda dypere inn i skogen. «Følg stien til dere finner lyset. Men vær forsiktige – ikke alt er som det ser ut til.»
De fulgte stien mens hviskingene ble høyere. Trærne syntes å bevege seg, som om de voktet dem. Plutselig stod de foran en stor, glødende gresskar. Rundt det var det tre dører, hver merkelig utskåret med ansikter som smilte eller gråt.
«Velg riktig dør,» sa stemmen fra gresskaret. «Den ene leder videre. De andre…»
Leo stirret pĂĄ Emma. «Hvordan skal vi vite hvilken?»
Emma tenkte raskt. Hun kikket pĂĄ ansiktene og la merke til noe. «Se pĂĄ øynene. Den smilende døren ser ut som den er glad for ĂĄ se oss.» Hun tok tak i hĂĄndtaket og ĂĄpnet den.
Bak døren var det en lysning med et vakkert lys som skinte ned fra himmelen. Stemmen lød igjen, nå mildere.
«Dere har gjort et klokt valg. Fortsett.»
Den siste prøven
Lyset førte dem til en sirkulær lysning med en steinsirkel midt i. I midten av sirkelen sto en annen liten trefigur, men denne var annerledes. Den holdt en liten løk i hånden og så ut til å vente på dem.
«Svar pĂĄ min gĂĄte,» sa den. «Hva kan fylle hele skogen, men veier ingenting?»
Leo tenkte hardt. Emma sĂĄ pĂĄ ham og visket: «Det mĂĄ være lys.»
Leo nikket og svarte høyt: «Lys!»
Figuren smilte og nikket. «Riktig. Dere har bestĂĄtt. NĂĄ er det bare en prøve igjen.»
Rundt dem begynte steinsirkelen å gløde. En portal dukket opp i midten, og en sterk vind dro dem nærmere. Emma grep Leos hånd.
«GĂĄ gjennom portalen og finn veien tilbake til treet hvor alt startet. Bare da er dere fri.»
De gikk gjennom portalen og fant seg selv tilbake i den mørke skogen. Men denne gangen var stien uklar, og alt rundt dem syntes å være i bevegelse. Lydene av hvisking og latter fylte luften.
Emma tok ledelsen, og de navigerte gjennom skogen ved hjelp av lommelykten. Plutselig så de den gamle eiken igjen. Stemmen fra treet lød, nå vennligere.
«Dere har vist mot og klokskap. Dere er velkomne tilbake, men husk alltid ĂĄ respektere skogen.»
Figurene rundt treet begynte ĂĄ bevege seg, som om de bøyde seg i respekt. En liten figur hoppet inn i Leos hĂĄnd. «Et minne,» sa stemmen. «Ta det med og fortell historien deres.»
De løp tilbake til landsbyen, fylt av spenning og lettelse. Den natten sov de med figuren på nattbordet, og de hørte aldri hviskende stemmer igjen.
«Neste gang du hører hviskende stemmer i skogen, husk: respekter alltid naturens hemmeligheter.»
En original historie inspirert av norske fortellingstradisjoner.