I dovregubbens hall er en spennende scene fra dramaet Peer Gynt, skrevet av Henrik Ibsen i 1867. Historien, som har sine rÞtter i norsk folklore, mÞter Peer Gynt de farlige trollene og deres konge, Dovregubben, i deres underjordiske rike. Peer mÄ gjennomgÄ prÞver for Ä unnslippe. Dette er en moderne tilpasning for eventyrforbarn.com.
Visste du at sĂžkeordet «askeladden i dovregubbens hall» er populĂŠrt? Dette skyldes en norsk film som lĂ„ner scenen og tittelen fra Ibsen/Grieg, men bytter ut Peer Gynt med vĂ„r kjente folkeeventyrhelt, Askeladden. Dette viser hvor sentralt Dovregubbens hall stĂ„r i norsk kultur og sĂžk.
FĂžrste del: MĂžtet med trolldommen
Det var uro i den store hallen under fjellet. Overalt hvisket, knurret og skrek det. Trollene, med sine grÄ og skjeve ansikter, var rasende og opphisset. HÞyt oppe pÄ tronen satt Dovregubben, selveste kongen over alle troll, med krone og spir som glitret i lyset fra faklene. Rundt ham sto hans barn og slektninger, alle vendt mot den fremmede som vÄget seg inn i deres mÞrke rike.
Foran tronen sto Peer Gynt, en dristig gutt fra menneskenes verden. Han hadde sneket seg dypt inn i trollenes rike, og nĂ„ sto han der â modig og rank â og krevde bĂ„de kongens datter og halve riket som medgift.
Et voldsomt leven brÞt ut i salen. Trollene trampet, slo i steingulvet og ropte i munnen pÄ hverandre.
«SlÄ ham i hjel!» skrek noen. «En kristenmanns sÞnn har dÄret Dovregubbens vakreste mÞ!»
De smÄ trollungene hoppet og spratt av iver.
«MÄ jeg skjÊre ham i fingeren?» pep en liten.
«MÄ jeg rive ham i hÄret?» ropte en annen.
«Hu, hej! La meg bite ham i lÄret!» lo en trolljomfru, og en gammel heks knurret:
«Skal han kokes til sod og sÞ?»
Da lÞftet Dovregubben hÄnden, og stillheten falt. Kongen lente seg frem og betraktet mennesket med et tungt og glÞdende blikk.
«Isvann i blodet!» brummet han.
«Vi har gĂ„tt tilbake i de senere Ă„r, og hjelp skal man ikke skyve fra seg. Gutten her ser sterk og frisk ut. AltsĂ„ â det er min datter du krever?»
Peer, som ikke lot seg skremme, svarte rolig:
«Din datter â og riket i medgift, ja.»
Kongen nikket langsomt.
«Det halve fÄr du mens jeg lever,» sa han, «og det andre halve nÄr jeg en gang faller fra.»
Gutten smilte og svarte:
«Det er jeg nÞgd med.»
Slik ble avtalen inngÄtt under fjellet, mellom menneske og trollkonge. Men eventyret var langt fra over.
Andre del: Trollenes lĂžfter og prĂžver
Ă bli konge i Dovregubbens rike var ingen enkel sak. Den dristige gutten mĂ„tte gi lĂžfter og bestĂ„ prĂžver. Det fĂžrste kravet var det strengeste: Ă„ glemme alt om verden utenfor fjellets grenser â om dag og lys og alt menneskelig.
«Du har noen lÞfter Ä gi,» sa Dovregubben med dyp stemme.
«Brytes ett av dem, er hele pakten brutt, og du slipper ikke herfra i live. For det fÞrste mÄ du love at du aldri bryr deg om hva som finnes utenfor Rondernes grenser. Du skal sky dagen, og hver lys plet unngÄ.»
Peer svarte uten Ă„ nĂžle:
«FÄr jeg kalles for konge, sÄ holder det lett!»
Da smilte Dovregubben skjevt og lente seg tilbake.
«SÄ fÄr vi se,» sa han. «NÄ kommer visdomsprÞven. Hva er forskjellen mellom troll og mann?»
Gutten tenkte seg om og svarte:
«Der er ingen forskjell, sĂ„ vidt jeg ser. Store troll vil steke og smĂ„troll vil klore; det samme gjĂžr menneskene â om de bare tĂžr.»
Kongen brummet fornĂžyd.
«Sant nok. Vi er like i det â og mer. Der ute, under det skinnende hvelvet, sier menneskene: âMann, vĂŠr deg selv!â Men her inne hos oss sier vi: âTroll, vĂŠr deg selv â nok!â»
Trollene lo og trampet i bakken.
«Ăyner du dybden?» spurte en av dem.
Peer ristet pÄ hodet.
«Det tykkes meg tÄkete,» svarte han.
SĂ„ begynte neste prĂžve â Ă„ lĂŠre trollenes levemĂ„te. Kongen rakte ham en skĂ„l med mĂžrk, boblende drikk. Lukten var skarp og sur.
«Du mÄ lÊre Ä sette pris pÄ vÄr enkle, hjemlige levevis,» sa Dovregubben.
«SpÞr ikke om det smaker surt eller sÞtt; viktigst er at det er brygget her hjemme.»
Peer rynket pÄ nesen.
«Fanden ta eders hjemlige drikk! Jeg venner meg aldri til landsens skikk!»
Han tenkte seg om et Ăžyeblikk, og mumlet:
«Det stÄr jo skrevet: du skal tvinge din natur. Kanskje blir drikken mindre sur etter hvert. Ja, la gÄ.»
Da lo trollene hĂžyt, og kongen sa:
«Dernest mÄ du kaste dine kristenmannsklÊr og bÊre hale, som vi andre.»
Peer sperret Ăžynene opp.
«Jeg har ingen hale!»
«Hoftroll!» ropte Dovregubben. «Bind pÄ ham min sÞndagshale!»
«Nei, det gjÞr du ikke!» ropte gutten og slo seg fri.
«Vil du gjĂžre narr av meg? Mennesket er jo bare et fnugg â men litt fĂ„r en vel bĂžye seg for skikk og bruk.»
Trollene lo og trakk seg tilbake, men kongen sÄ alvorlig pÄ ham. Han hadde enda en prÞve i tankene.
Tredje del: Nektelsen og flukten fra Trollheimen
Etter Ă„ ha gitt opp nesten alt, kom den avgjĂžrende prĂžven. Trollene holdt fest til ĂŠre for sin nye svigersĂžnn, og musikken og dansen fylte hallen. Men Peer syntes alt var fryktelig stygt.
«Noe ustyggelig stygt,» mumlet han.
«En bjelleku slÄr tarmestrenger med kloven, og en purke tripper dertil i stuthoser.»
Dovregubben sÄ strengt pÄ ham.
«Husk, han har menneskesanser!» sa han til de andre.
Peer prĂžvde Ă„ smile.
«à hÄ, var det deg? Litt spÞk i gildet, det vet du, er aldri sÄ ille ment.»
Kongen svarte kjĂžlig:
«Ja, min sÞnn, da mÄ du i kur mot denne hersens menneskenatur.»
SĂ„ forklarte han hva kuren innebar: Ă„ forandre synet hans for alltid.
«I venstre Þyet risper jeg deg litt,» sa Dovregubben, «sÄ ser du skjevt; men alt du ser, vil tykkes gildt og gÊvt. Deretter skjÊrer jeg ut den hÞyre ruten.»
Peer stirret forferdet pÄ ham.
«Er du drukken?»
«Nei,» svarte kongen rolig.
«Da vil du se at bruden er deilig, og aldri mer vil synet ditt forstyrres av trippende purker og bjellekyr.»
Peer svelget tungt.
«HÞr,» sa han.
«NĂ„r heles synet igjen â til menneskesyn?»
«Ingensinne, min venn,» svarte Dovregubben.
Da rettet gutten ryggen og svarte med klar stemme:
«NÄ, sÄ sier jeg takk for meg. Jeg gÄr min vei.»
«Du vil da ikke tvinge meg voldelig?» spurte kongen truende.
«Og troll vil du vÊre?»
«Ja, Gud vil jeg sÄ!» ropte Peer.
«For en brud og et velskĂžttet rike kan jeg tĂ„le mye. Men dette â Ă„ vite at en aldri kan bli fri igjen, at en ikke som et skikkelig menneske kan dĂž, at en skal gĂ„ som et bergtroll alle sine dager â det gĂ„r jeg aldri inn pĂ„!»
Da ble Dovregubben rĂžd av raseri. Han trampet i gulvet, og hallen ristet.
«Hiv ham i fjellveggen, barn!» brÞlte han.
«à , far, mÄ vi fÞrst leke hubro og Þrn!» hylte trollungene.
«Ulveleken! GrÄmus og gloÞyd katt!»
Peer kjempet for livet mens trollene kastet seg over ham.
«Slipp meg, djevelstÞy!» ropte han.
«Au! Den gamle var fÊl, men de unge er verre! Hjelp, mor, jeg dÞr!»
I det Ăžyeblikket hĂžrtes lyden av kirkeklokker langt borte. Den hellige klangen trengte gjennom fjellet, og trollene skrek av skrekk. Hallen skalv, steinene raste, og alt ble mĂžrkt.
Da trollene flyktet, sto gutten igjen alene. Fjellet lukket seg, og stillheten kom tilbake.
Peer Gynt â mennesket som hadde trosset Dovregubben â var fri.
SLUTT
Hva LĂŠrte Vi av «I dovregubbens hall»? đ€
Hva lĂŠrte Peer Gynt av sitt eventyr i Dovregubbens hall? Jo, han lĂŠrte en superviktig lekse: Det er greit Ă„ drĂžmme, men du skal aldri la andre bestemme hvem du er! đ€© Dovregubben ville forvandle Peer til et troll for alltid, men Peer nektet Ă„ miste muligheten til Ă„ vĂŠre seg selv â selv om det betĂžd Ă„ miste et kongerike! đ
Husk: Det er kjempebra Ă„ tilpasse seg litt, men aldri gi opp den du innerst inne er! â€ïž
Likte du denne historien? Trykk «liker» og fortell oss gjerne hva du syntes! đ
Vi har mange flere spennende eventyr og myter fra norsk folklore som venter pĂ„ deg! Kom og les vĂ„re andre fortellinger â kanskje du mĂžter Askeladden eller de skumle huldrene neste gang? đâš