Halloween var endelig her, og gatene var fylt med barn i alle slags kostymer. Vampyrer, hekser og zombier løp fra dør til dør og ropte «Trick or treat!». I en liten norsk by var det spesielt ett hus som alle unngikk. Det tilhørte en gammel mann som ble kalt Herr Grønn. Han var kjent for å være sur og aldri dele ut godteri. Men ryktene sa at han hadde et lager fullt av de beste karamellene i hele byen.
Leo, utkledd som en blodtørstig vampyr med en rød kappe og skarpe tenner, og Emma, utkledd som en mystisk heks med en spiss hatt og en glitrende tryllestav, bestemte seg for å finne ut om ryktene var sanne. «Hva om vi bare sniker oss inn og ser om han har noe?» foreslo Leo med et skjevt smil.
«Er du gal?» svarte Emma. «Hva om han fanger oss?»
«Han er gammel. Hva kan han gjøre? Dessuten, tenk på alle karamellene vi kan få!» sa Leo og begynte å snike seg mot huset.
Emma fulgte etter, nervøs men nysgjerrig. De listet seg inn gjennom en sprekk i et gjerde og nærmet seg bakdøren. Den sto på gløtt, og en svak lukt av gamle tregulv og peppermynte fylte luften.
De kom inn i et mørkt kjøkken. Skapene var gamle og slitte, men det var ingen tegn til karameller. Plutselig hørte de lyden av tunge skritt.
«Hvem der?» brølte en grov stemme.
Leo og Emma frøs. De visste at de ikke hadde mye tid.
Fanget i kjelleren
De sprang mot det nærmeste rommet for å gjemme seg, men døren smalt igjen bak dem med et høyt klikk. De var fanget i en kjeller fylt med gamle esker og edderkoppspinn.
«Dette var en dårlig ide,» hvisket Emma mens hun holdt hardt i tryllestaven sin.
«Vi kan finne en vei ut. Se etter en bakdør eller et vindu,» sa Leo og begynte å lete.
Kjelleren var mørk, men de kunne skimte noen gamle hyller fylt med glasskrukker. Emma gikk nærmere og oppdaget noe merkelig. Krukkene var fylt med merkelige ting – små figurer, glassperler og noe som lignet godteri. Men alt var dekket av et tynt lag støv.
«Tror du dette er godteri?» spurte hun.
«Kanskje, men det ser gammelt ut. Jeg tror ikke vi burde røre det,» svarte Leo.
Før de kunne diskutere mer, hørte de en lav knurring. Ut av mørket kom en stor, mørk hund med lysende øyne. Den gikk langsomt mot dem, med tennene blottet.
«Hva gjør vi?» spurte Emma, livredd.
«Hold deg bak meg,» sa Leo og plukket opp en gammel kost som lå på gulvet. «Kanskje vi kan skremme den.»
De viftet med kosten, men hunden stoppet ikke. I stedet bjeffet den høyt, som om den varslet noen. Fra toppen av trappen kunne de høre Herr Grønns tunge skritt nærme seg.
En lur plan
Hunden, som hadde vært truende, la seg plutselig ned og begynte å logre med halen, som om den også var usikker på hva som foregikk.
«Vi er Halloween-spøkelser!» ropte Leo med en teatralsk stemme. «Slipp oss ut, ellers vil vi hjemsøke deg!»
Herr Grønn rygget sakte tilbake. «Greit, greit! Bare dra herfra!» ropte han.
De tok sjansen og løp forbi ham, opp trappen og ut gjennom bakdøren. Da de kom ut på gaten, pustet de tungt og begynte å le.
«Det funket!» sa Leo.
«Men aldri igjen,» svarte Emma med et skjevt smil. «Neste gang finner vi et annet hus.»
De fortsatte sin trick or treat-runde, mens lyden av barnelatter fylte gatene.
«Neste gang du ser et mystisk hus, husk: Noen dører burde bli latt i fred.»
En original historie inspirert av norske fortellingstradisjoner.