Velkommen til eventyrforbarn.com. Vi presenterer en fullstendig og detaljert versjon av Hans og Grete (hansoggrete), et av de mest kjente og elskede eventyrene i verden.
Dette tidløse eventyret om Hans og Grete kommer opprinnelig fra de berømte tyske samlerne av folkeeventyr, Brødrene Grimm (Jacob og Wilhelm). I denne frie gjenfortellingen, tilpasset på norsk, følger vi de to fattige barna som finner en vei ut av en stor og farlig skog for å konfrontere en mektig og skummel heks som bor i et hus laget av søtsaker.
Historien er kjent for sin spennende blanding av frykt, list og barnekjærlighet – et klassisk eventyr som har fascinert lesere i generasjoner og som passer perfekt som høytlesning for barn som liker litt skumle historier.
⚠️ Liten advarsel før du leser: Historien du skal til å lese, kan være litt skummel – men husk, det er bare et eventyr.
Den originale fortellingen om Hans og Grete er kjent for å være litt skremmende for barn på rundt 6 år eller yngre, på grunn av sitt mørke tema og den skumle heksen med sine onde planer.Men hvis du er modig – les videre, og bli med på eventyret! 💫
Hans og Grete tekst 👦👧 Eventyret begynner
I utkanten av en stor, dyp og uendelig mørk skog, sto en liten tømmerhytte, bygget av grove tømmerstokker og dekket av mose. Her bodde Hans og Grete, deres far – en fattig og godhjertet, men svak tømmerhogger – og deres stemor, en kvinne med et hardt hjerte. Vinteren hadde vært lang og matlagrene var tømt. Sulten gnagde i dem alle, men spesielt stemoren lot frykten for sult forvandle seg til ondskap.
En kveld, da månen skinte kaldt og skarpt gjennom sprekker i veggene, våknet Hans. Han hørte de dempede stemmene fra foreldrene ved peisen. De lånte han og Grete lyttet i taushet.
“Mannen min,” hvisket stemoren med en stemme tørr som høstløv, “Vi har spist den siste smulen. Imorgen må vi ta med oss Hans og Grete langt inn i skogen. Vi må forlate dem der, ellers dør vi alle av sult.”
Tømmerhoggeren kastet seg ned på gulvet i fortvilelse.
“Å, Herre! Det kan jeg ikke gjøre. Hvordan kan et menneske, en far, forlate sine egne kjære barn? De er så små og forsvarsløse!” gråt han.
“Din sentimentale tosk!” snerret hun. “Se virkeligheten i øynene! Vi må velge! Når vi tar dem med ut, vil de bli forvirret og sove. De finner aldri veien tilbake. Tenk på vår overlevelse!”
Da stemmene stilnet, hvisket Hans til sin søster:
“Ikke gråt, Grete. Jeg har hørt alt. Jeg skal sørge for at vi finner veien hjem.”
Han ventet til alt var stille, snek seg ut og fylte lommene med de hvite rullesteinene som lå utenfor hytten. Han fylte dem til lommene var stive.
Neste morgen ga stemoren dem et lite, knusktørt brødstykke. Da de gikk inn i skogen, slapp Hans diskret en stein på bakken for hvert skritt de tok. Skogen ble tettere, mørkere og mer taus. Da de stoppet, tente faren, med hendene skjelvende av dårlig samvittighet, et lite bål.
“Dere skal hvile her, barn. Vi kommer tilbake når solen synker.”
Men det var en løgn. Da Hans og Grete våknet, var det bekmørkt og ingen tegn til foreldrene. Månen steg, og Hans trøstet sin vettskremte søster:
“Vær rolig, Grete, se! De hvite steinene lyser! De vil lede oss ut.”
De fulgte den glitrende stien og kom mirakuløst tilbake til hytta, hvor de snek seg inn. Stemoren ble rasende, men faren var i sitt stille sinn lettet.
Noen dager senere ble planen gjentatt. Denne gangen hadde stemoren låst døren, så Hans måtte bruke brødsmuler. Han gikk med hodet høyt hevet, og slapp smulene i smug. Han sa til Grete:
“Denne gangen må vi være enda mer forsiktige. Men sporet er der, jeg lover deg.”
Dessverre spiste skogsfuglene – skjærene, spurvene og småfuglene – opp hver eneste smule. Hans og Grete var fortapt, dypt inne i et mareritt av trær og skygger.
🏠 Huset av Søtsaker og Fangenskapet hos Heksa (Hans og Grete hos den onde kvinnen)
De vandret i to dager og to netter. Sulten var uutholdelig, og de var så trøtte at de knapt klarte å holde øynene åpne. Skogen var et mørkt, skremmende fengsel. Da, på den tredje dagen, så de en liten, snøhvit fugl som sang en utrolig vakker melodi. De fulgte den.
Fuglen ledet dem til en lysning der det sto en hytte helt ulikt noe de hadde sett før: Den var bygget av pepperkaker, pyntet med glasur som mørtel, og taket var dekket av sukkerstenger og karameller.
“Se, Grete!” ropte Hans, øynene store av vantro og glede. “Et eventyrhus! Vi er reddet!”
De kastet seg over huset. Hans knakk av en bit av taket, og Grete begynte å spise av vinduet. De var så opptatt med å spise at de ikke merket at døren åpnet seg. En tynn, skrukket gammel kvinne med røde, skarpe øyne og et utstudert vennlig smil kom ut.
“Kjære barn, hvem spiser av mitt søte hus?” spurte hun med en skjelvende, men mild stemme.
Hans, som var den modigste, svarte: “Det er bare vinden, gamle venn, vinden som knuser taket!”
Kvinnen, som var en grusom, menneskeetende heks, lot som hun var vennlig.
“Å, stakkars små, kom inn! Dere må være sultne og trøtte. Dere er trygge hos meg.”
Hun dekket bordet med godsaker. Hans og Grete spiste som om de aldri skulle spise igjen. Men så snart de sovnet på de myke sengene, viste heksa sitt sanne ansikt. Hun dro Hans ut av sengen, låste ham i et lite bur i hagen, og vekket Grete med et brutalt dytt.
“Stå opp, late tøs!” hveste heksa. “Gå og hent vann, og lag den beste maten til broren din. Han skal fôres opp. Når han er feit nok, skal jeg steke ham og spise ham! Du skal tjene meg til jeg er ferdig med ham!”
Grete gråt bittert, men måtte adlyde. Fangenskapet varte i flere uker, fylt med frykt og tungt arbeid. Hver morgen kom den nesten blinde heksa bort til buret for å kjenne på Hans’ finger:
“Stikk fingeren din ut, Hans! Jeg må vite hvor fet du er blitt!”
Hans stakk ut et lite, tynt kyllingbein. Den gamle heksa, med sitt dårlige syn, kjente på beinet og klaget:
“Å nei! Han er fortsatt tynn som en fyrstikk! Dette barnet blir aldri tykt! Mer mat, Grete!”
🥇 Gretes Triumf, Gullskatten og Den Lykkelige Slutten
Etter fire lange, pinefulle uker med fôringsritualet, mistet den onde heksa endelig tålmodigheten. Hun var lei av å vente, og sulten var for stor.
“Nok er nok!” brølte hun til Grete. “I morgen skal jeg steke brødet og varme opp ovnen. Vi skal spise Hans uansett hvor tynn han er!”
Grete gråt den natten, men dagen etter, tidlig om morgenen, tente heksa ovnen. Varmen fylte det lille huset, og heksa sendte Grete for å se om ovnen var varm nok.
“Kryp inn og se om det bobler, tøs! Jeg kan ikke se så godt selv.”
Grete sto ved den glødende ovnen. Hun visste at hvis hun adlød, ville den onde heksa dytte henne inn og stenge døren.
“Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg inn, bestemor,” sa Grete og lot som hun var forvirret. “Kan du ikke vise meg hvordan jeg skal krype inn? Det er så trangt!”
Den rasende heksa mistet besinnelsen.
“Din dumme gås! Slik gjør du!” ropte hun.
Hun bøyde seg fremover og stakk hodet inn i den glødende ovnen. I det samme, kritiske øyeblikk, samlet Grete all sin styrke og ga heksa et kraftig, velrettet dytt så hun falt rett inn i flammehavet. Grete smelte deretter igjen jerndøren og låste den. En triumferende stillhet senket seg over huset.
Grete løp for å frigi Hans.
“Hans! Vi er fri! Heksen er død!” ropte hun av glede.
De omfavnet hverandre. De fant en kiste under heksens seng, fylt med gull, perler og juveler.
“Dette er bedre enn brødsmuler!” sa Hans mens de fylte lommene og kurvene sine.
De fant veien ut av skogen, og etter en lang, men håpefull vandring, skimtet de farens hytte. Tømmerhoggeren var alene; stemoren hadde forlatt ham. Da han så sine barn, løp han dem i møte.
“Pappa! Pappa!” ropte Hans og Grete.
Faren klemte dem og gråt av glede og anger.
“Jeg skal aldri, aldri forlate dere igjen, mine kjære!”
Hans tømte gullet ut på gulvet. Nå skulle de aldri mer sulte. Tømmerhoggeren solgte juvelene og kjøpte et fint hus. Hans og Grete levde lykkelig med faren sin, og de glemte aldri eventyret, men lærte at kjærlighet og kløkt er sterkere enn den mørkeste ondskap.
SLUTT
✨ Moralen i Eventyret om Hans og Grete
Hva er det viktigste vi kan lære av eventyret om Hans og Grete? Historien gir oss flere viktige sannheter:
- Sammen er vi sterkest: Da barna var alene, var de redde. Men da de holdt sammen og stolte på hverandre, klarte de å overvinne den onde heksa. Kjærligheten og båndet mellom bror og søster var deres største styrke.
- Kløkt overvinner Ondskap: Gretes tilsynelatende uskyldige spørsmål lurte den blinde heksa. Dette viser at man ikke alltid trenger styrke for å vinne over det onde. Kløkt (astucia) og mot er langt mektigere.
- Aldri gi opp håpet: Til tross for sult, frykt og fangenskap, mistet aldri Hans og Grete håpet om å finne veien hjem og gjenforenes med faren sin. Det er alltid lys, selv i den mørkeste skogen.
🌟 Mer om Eventyret om Hans og Grete
Dette klassiske eventyret er en tidløs fortelling som har overlevd i århundrer. Det er et av de mest diskuterte eventyrene fra Brødrene Grimm, og det byr på en rik analyse av temaer som fattigdom, utholdenhet og det ondes natur. Fortellingen om Hans og Grete har vært grunnlaget for mange kunstneriske verk, inkludert den berømte hans og grete operaen av Humperdinck.
Enten du leser dette som et spennende skumle eventyr i forbindelse med Halloween, eller som en del av studiet av eventyr-litteratur (hans og grete bok), er historien en sterk påminnelse om barnekjærlighetens styrke. For de som ønsker å utforske mer, finnes det mange visuelle tolkninger, som hans og grete tegninger og flotte eventyr bilder.
Denne norske teksten gir deg hele dybden i historien – et virkelig mesterverk i eventyrsjangeren!