Det var en gang to venner, Nora og Tobias, som elsket Halloween mer enn noe annet. Hvert år konkurrerte de om å lage den skumleste gresskarlykten. Men denne Halloween var annerledes. Da de gikk til den lokale bonden for å hente et gresskar, oppdaget de et gresskar som var mye større og merkeligere enn alle de andre.
«Se på dette, Tobias! Det er gigantisk!» utbrøt Nora og pekte på det store, skjeve gresskaret som sto alene i et hjørne av åkeren.
Tobias kikket skeptisk. «Det ser… annerledes ut. Som om det ser på oss.» Han lo nervøst, men Nora var allerede bestemt.
«Dette er perfekt! Vi kommer til å vinne prisen for den beste gresskarlykten i år!»
De slepte det enorme gresskaret hjem til Noras garasje. Det tok dem timer å hulke det ut og skjære ansiktet, men til slutt var det ferdig. Den glødende lykten så nesten levende ut. Ansiktet var vridd i et skremmende, men merkelig vennlig smil.
«Dette blir den beste Halloween noensinne,» sa Nora fornøyd. Tobias nikket, selv om han ikke kunne riste av seg en merkelig følelse. Det var noe… unormalt med dette gresskaret.
Tobias begynte å legge merke til at garasjen virket uvanlig kald, selv om det ikke var noe vindu åpent. «Er det bare meg, eller kjennes dette stedet rart?» spurte han.
«Slapp av, Tobias,» sa Nora. «Du er bare lettskremt.»
Men selv Nora måtte innrømme at atmosfæren var uvanlig. Da de var ferdige med gresskaret, satt de og stirret på det mens det glødet i mørket. Det var nesten hypnotiserende.
Plutselig hørte de en lav lyd, som et sukk. «Hva var det?» Tobias spratt opp, men Nora trakk på skuldrene.
«Sikkert bare vinden,» sa hun, selv om hjertet hennes slo litt raskere.
De bestemte seg for å la gresskarlykten stå i garasjen for natten og slukket lyset.
En uvanlig gresskarlykt
«Skru det av, Nora. Det er sent,» sa Tobias da natten falt på. «Vi kan vise det frem i morgen.»
Nora slukket lyset og lukket garasjeporten. Men da de var på vei ut av garasjen, skjedde noe merkelig. Lyset fra gresskarlykten begynte å gløde igjen, helt av seg selv.
«Hva i alle dager?» Nora så tilbake.
Hun gikk tilbake til gresskaret og slo av lyset igjen. Men så snart hun snudde seg, lyste det opp enda sterkere enn før.
«Kanskje det er noe galt med lyset?» foreslo Tobias, men Nora ristet på hodet.
«Dette er umulig. Vi tok ut batteriene!»
Lyset begynte å blinke, nesten som om gresskaret prøvde å kommunisere. Så hørte de en svak, hviskende stemme.
«Ikke slukk meg… Jeg har en jobb å gjøre.»
De to vennene skvatt bakover. «Hvem sa det?» ropte Tobias.
Stemmen kom igjen, svak, men tydelig: «Jeg er ikke et vanlig gresskar. Jeg må lyse i natt for å beskytte denne byen.»
«Hva mener du?» spurte Nora.
Gresskaret glødet sterkere. «Det er en gammel forbannelse over denne byen. Hver Halloween prøver skyggene å ta over. Min flamme holder dem borte.»
«Skyggene?» Tobias rynket pannen. «Dette høres ut som en spøk.»
Plutselig blåste en kald vind gjennom garasjen, og lysene begynte å blinke. Mørke skygger beveget seg langs veggene, som om de levde.
«Jeg tror ikke det er en spøk,» sa Nora mens hun stirret på de dansende skyggene. «Hva skal vi gjøre?»
«Beskytt flammen,» sa gresskaret. «Hvis lyset slukker, vil skyggene vinne.»
De to vennene kikket rundt etter noe de kunne bruke til å beskytte gresskaret. Tobias fant en gammel glasskuppel i garasjen og satte den over flammen.
«Dette burde hjelpe, ikke sant?» spurte han.
Gresskaret glødet rolig et øyeblikk, men skyggene trakk seg ikke helt tilbake. De sirklet fortsatt rundt garasjen, og hviskingene ble sterkere.
Kampen mot skyggene
Nora og Tobias bestemte seg for å holde seg ved gresskaret hele natten. De så på mens flammen glødet og skyggene prøvde å nå det, men hver gang de kom nærme, trakk de seg tilbake i lyset.
«Vi kan ikke holde dette gående hele natten!» ropte Tobias. Skyggene ble sterkere, og vinden ute hylte som ulv.
Nora tenkte raskt. «Vi må styrke flammen. Kanskje hvis vi legger til mer lys, kan vi jage skyggene helt bort.»
De samlet alle lommelykter, lys og fakler de kunne finne og plasserte dem rundt gresskarlykten. Flammen inne i gresskaret vokste, og lyset fylte hele garasjen.
Skyggene skrek og trakk seg tilbake. En etter en forsvant de inn i natten, helt til alt var stille.
«Vi klarte det,» hvisket Tobias og sank ned på gulvet.
Gresskaret glødet svakt. «Takk,» sa det. «Dere har reddet byen.»
Neste morgen, da de våknet, var gresskaret borte. Alt som var igjen, var en liten flamme som fortsatt brant på gulvet. Nora plukket den opp og plasserte den i en glasskrukke.
«Hva skal vi gjøre med den?» spurte Tobias.
«Vi skal holde den trygg,» svarte Nora med et smil. «For sikkerhets skyld.»
Senere samme dag gikk de tilbake til åkeren hvor de hadde funnet gresskaret. De lette etter tegn på andre uvanlige gresskar, men alt så normalt ut. En gammel mann som eide gården, vinket dem bort.
«Dere valgte rett,» sa han med et mystisk smil. «Det gresskaret har vært her i generasjoner, og bare de modigste kan bruke det riktig.»
Nora og Tobias utvekslet blikk, usikre på hva de skulle tro.
Neste Halloween, husk: Ikke alle lys er ment å slukkes.
En original historie inspirert av norske fortellingstradisjoner.