Eventyret om den stygge andungen er et av de mest kjente eventyrene skrevet av H.C. Andersen. I dette klassiske den stygge andungen eventyr følger vi historien om en liten andunge som helt fra begynnelsen blir sett på som annerledes enn de andre.
Historien, ofte kjent som den stygge andungen hc andersen, forteller om hvordan det kan føles å ikke passe inn, og hvordan motgang, tålmodighet og tid kan føre til en overraskende forvandling. Gjennom en enkel, men rørende fortelling viser hc andersen den stygge andungen hvordan det som først virker svakt eller uvanlig, kan vise seg å være noe helt spesielt.
Nå skal vi lese den stygge andungen, en historie om håp, vekst og det å finne sin egen plass i verden.
Den stygge andungen – les eventyret
Et egg som er annerledes
Sommeren var kommet til landet, og ute på den gamle gården lå en andemor i redet sitt og rugget på eggene sine. Rundt henne var det høyt gress, og en varm sol skinte over enga. Hun hadde ventet lenge nå, og begynte å bli litt utålmodig.
Plutselig hørtes et lite knekk.
Et av eggene sprakk, og en liten gul andunge stakk hodet ut. Snart sprakk flere egg, og små andunger kom til verden én etter én. De ristet på de myke dunene sine og kikket nysgjerrig rundt seg.
Andemoren smilte fornøyd.
«Se så fine dere er,» sa hun mildt.
«Og så store verden virker for dere nå.»
Men midt i redet lå fortsatt ett egg igjen.
Det var større enn de andre, og det hadde ligget der lenge uten å røre på seg. Andemoren snudde det forsiktig med nebbet sitt og sukket litt.
«Dette egget vil visst aldri klekke,» mumlet hun.
«Men jeg får vel være tålmodig litt til.»
Endelig, etter lang ventetid, begynte også det store egget å sprekke. Skallet åpnet seg langsomt, og ut kom en andunge som så ganske annerledes ut enn de andre.
Den var større, fjærene var grå og litt bustete, og den virket klønete da den prøvde å reise seg på beina.
Andemoren betraktet den nøye.
«Du ser litt merkelig ut,» sa hun ettertenksomt.
«Men du får vel lære å svømme som de andre.»
Andungen blir gjort narr av
Neste dag tok andemoren med seg alle de små andungene ned til dammen. De vaklet etter henne gjennom gresset, litt ustø på beina, men nysgjerrige på alt de så.
«Pass på og hold dere nær meg,» sa andemoren.
«Nå skal dere lære å svømme.»
Hun gled rolig ut i vannet, og en etter en hoppet de små andungene etter. Til hennes glede begynte de straks å padle med de små føttene sine.
«Se der!» sa hun stolt.
«Dere svømmer alle sammen. Det ligger i blodet.»
Selv den store, grå andungen svømte fint. Vannet bar den like lett som de andre.
Etterpå gikk de opp til gårdsplassen for å hilse på de andre dyrene. Der var høner som kaklet, en katt som lå i solen, og flere voksne ender som vagget rundt.
Men straks de så den grå andungen, begynte de å stirre.
«Se på den der!» ropte en av endene.
«Så stygg den er!»
En høne lo høyt.
«Den ser jo ikke ut som en ordentlig andunge i det hele tatt.»
De andre andungene ble også påvirket og begynte å trekke seg litt unna den grå.
Den stakkars andungen prøvde å gjemme seg bak moren sin, men overalt hvor den gikk, ble den møtt med latter og spydige blikk.
«Kunne den ikke sett litt penere ut?» sa en gammel and surt.
Andemoren ristet på hodet.
«Den svømmer godt,» svarte hun bestemt.
«Og det er det viktigste.»
Men den lille andungen følte seg allerede annerledes.
Den lille andungen flykter fra gården
Dagene gikk, men livet på gården ble ikke lettere for den grå andungen. De andre dyrene fortsatte å le av den, og til og med søsknene begynte å vende seg bort.
«Jeg skulle ønske du ikke var vår bror,» hvisket en av de små andungene en dag.
Den stakkars andungen visste ikke hva den skulle gjøre. Overalt hvor den gikk, ble den dyttet, ertet eller jaget bort.
På gårdsplassen hakket hønene etter den. Endene snudde ryggen til den. Selv katten så på den med et kaldt blikk.
En dag ble det for mye.
Da solen begynte å gå ned bak trærne, snek andungen seg stille bort fra gården. Den løp så fort de lange beina bar den, gjennom høyt gress og over små stier.
Til slutt kom den til et stort sivområde ved en dam den aldri hadde sett før.
Der gjemte den seg mellom sivene og prøvde å trekke pusten.
«Jeg vil bare være et sted hvor ingen ler av meg,» hvisket den trist.
I dammen svømte noen ville ender. De så nysgjerrig på den fremmede fuglen som hadde kommet så plutselig.
«Hvem er du?» spurte en av dem.
Andungen senket hodet.
«Jeg vet ikke helt,» svarte den stille.
De ville endene brydde seg ikke særlig om hvordan den så ut, og for første gang på lenge fikk andungen være i fred. Men den følte seg fortsatt alene i den store verden.
En lang reise gjennom sommer og høst
Den grå andungen ble værende en stund i sivet ved dammen. De ville endene lot den være i fred, og dagene gikk roligere enn før. Likevel følte den seg aldri helt hjemme. Den visste at den bare var en fremmed som hadde kommet dit ved en tilfeldighet.
En morgen kom to unge villender svømmende bort til den.
«Du ser litt merkelig ut,» sa den ene, «men det gjør ingenting for oss.»
«Hvis du vil, kan du bli her sammen med oss.»
Andungen visste ikke hva den skulle svare. Før den rakk å si noe mer, hørtes plutselig høye smell gjennom luften. Nakne trær og siv ristet, og fuglene i dammen fløy opp i panikk.
«Jegere!» ropte en av endene.
Skudd ekko gjennom myren, og andungen kastet seg forskrekket ned i gresset. Den lå helt stille mens hunder løp gjennom sivet og lette etter fugler.
Et stort jaktgevær smalt igjen, og andungen skalv av frykt.
Etter en stund ble alt stille. Fuglene som var igjen, hadde flyktet langt bort. Andungen turte så vidt å løfte hodet.
«Jeg må bort herfra,» hvisket den.
Den forlot dammen og begynte å vandre videre gjennom landskapet. Dagene gikk, og sommeren ble langsomt til høst. Vinden ble kaldere, bladene på trærne ble gule og røde, og nettene ble lengre.
En kveld så andungen opp mot himmelen.
Der fløy en flokk med store, vakre fugler med lange halser og brede vinger. De beveget seg stille og elegant gjennom luften.
Andungen kjente en merkelig følelse i brystet.
«Å, så vakre de er,» sa den lavt, mens den fulgte dem med blikket helt til de forsvant i det fjerne.
Den kalde og vanskelige vinteren
Snart kom vinteren.
Vinden ble iskald, og snøen begynte å dekke markene og skogene. Dammer og små bekker frøs til is, og det ble vanskeligere og vanskeligere å finne mat.
Den lille andungen måtte svømme hele tiden for å holde en liten åpning i isen fri. Hver dag ble hullet mindre, og kulden trengte dypere inn i kroppen.
«Jeg må bare holde meg i bevegelse,» sa den til seg selv.
«Ellers fryser jeg fast.»
Men til slutt ble den så sliten at den nesten ikke klarte å bevege vingene. En natt la isen seg helt rundt den, og andungen satt fast.
Tidlig neste morgen kom en bonde forbi dammen. Han fikk øye på den stakkars fuglen som var frosset fast i isen.
«Stakkars liten,» sa mannen og brøt opp isen med støvelen sin.
Han tok andungen med seg hjem til gården sin. Der var det varmt, og barna i huset ble nysgjerrige da de så den merkelige fuglen.
«Se!» ropte et av barna.
«En andunge!»
De prøvde å leke med den, men den stakkars fuglen ble redd av all oppmerksomheten. Den flakset vilt rundt i rommet, veltet en melkebøtte og skremte katten som lå ved peisen.
Barna begynte å le, og i forvirringen fant andungen en åpen dør.
Den skyndte seg ut i snøen igjen og gjemte seg mellom noen busker. Der ble den liggende stille resten av vinteren, ensom og utmattet, mens den ventet på at kulden en dag skulle ta slutt.
Møtet med de vakre svanene
Til slutt begynte vinteren å slippe taket. Snøen smeltet langsomt, og små bekker begynte igjen å renne mellom trærne. Luften ble mildere, og solen varmet mer for hver dag som gikk.
Den slitne andungen kom forsiktig frem fra skjulestedet sitt. Den hadde vokst mye gjennom vinteren, og vingene var blitt sterkere.
En dag gikk den ned til en stor dam som lå stille mellom grønne enger. Der svømte noen store, hvite fugler med lange halser og elegante bevegelser.
Andungen kjente dem igjen med en gang. Det var de samme vakre fuglene den hadde sett fly over himmelen om høsten.
Den ble stående helt stille og se på dem.
«Så vakre de er,» sa den stille til seg selv.
Den følte seg plutselig svært liten og trist igjen. Samtidig kjente den en sterk lengsel etter å komme nærmere.
«Jeg vet at de sikkert vil jage meg bort,» hvisket den.
«Men det gjør ikke noe. Det er bedre å bli jaget av slike vakre fugler enn av ender og høner.»
Med bankende hjerte gikk den ned til vannet og svømte sakte mot svanene.
De store fuglene la merke til den fremmede og gled rolig nærmere. Andungen bøyde hodet og ventet på at de skulle hakke etter den.
Men i stedet så de på den med rolige øyne og svømte stille rundt den, som om den var en av dem.
Den store forvandlingen
Den unge fuglen ble stående stille i vannet mens de vakre svanene svømte rolig rundt den. Den turte nesten ikke å løfte hodet.
«Nå kommer de sikkert til å jage meg bort,» tenkte den.
Forsiktig bøyde den halsen ned mot vannflaten. Der, i det klare vannet, så den plutselig sitt eget speilbilde.
Men det var ikke lenger en grå og klønete andunge som så tilbake.
I stedet så den en stor, hvit fugl med lange vinger og en elegant hals. Fjærene var blitt rene og skinnende, og bevegelsene i vannet var rolige og stolte.
Den løftet hodet overrasket.
«Er… er det virkelig meg?» hvisket den.
De andre svanene kom nærmere og hilste den vennlig. De svømte sammen over dammen, som om den alltid hadde vært en del av flokken.
Akkurat da kom noen barn gående langs bredden av dammen. De stoppet opp da de fikk øye på svanene.
«Se!» ropte et av barna.
«Der er en ny svane!»
«Den er den vakreste av dem alle,» sa et annet barn.
Den unge svanen kjente en varm følelse i brystet. Den husket alle dagene da den hadde blitt ertet og jaget bort, og nesten ikke hadde våget å tro at den noen gang kunne høre til noe sted.
Nå gled den rolig gjennom vannet sammen med de andre svanene, mens solen skinte over dammen og våren fylte luften rundt dem.
SLUTT
Moralen i den stygge andungen
oralen i den stygge andungen er enkel og vakker:
Noen ganger kan vi føle oss annerledes eller utenfor, men det betyr ikke at vi ikke hører til. I eventyret om den stygge andungen lærer vi at alle vokser i sitt eget tempo, og at det som virker svakt eller rart i starten, kan bli noe helt fantastisk.
Hva synes du om historien?
🤔 Hvordan tror du den lille andungen følte seg da de andre lo av den?
🦢 Hva tenkte du da den oppdaget at den egentlig var en svane?
💭 Har du noen gang følt deg litt annerledes, slik som i historien om den stygge andungen?
Snakk gjerne om historien sammen – noen ganger blir et godt den stygge andungen eventyr enda bedre når vi deler tankene våre.
Bakgrunn og betydning av den stygge andungen
Historien om den stygge andungen ble skrevet av den danske eventyrforfatteren Hans Christian Andersen og publisert i 1843. Fortellingen ble raskt en av de mest kjente i europeisk barnelitteratur, og i dag er den stygge andungen eventyr oversatt til mange språk og lest av barn over hele verden.
Mange litteraturforskere mener at den stygge andungen hc andersen også kan ha en personlig betydning for forfatteren. Som barn følte Andersen seg ofte annerledes og utenfor, og han opplevde mye motgang før han til slutt ble en av verdens mest berømte fortellere. Derfor tolkes eventyret om den stygge andungen ofte som en historie om å vokse, finne sin plass og oppdage hvem man egentlig er.
Gjennom årene har historien blitt gjenfortalt i mange former. Den finnes i barnebøker, illustrerte eventyrsamlinger og skolebøker. Den har også inspirert filmer og tegnefilmer, blant annet den kjente animasjonsfilmen The Ugly Duckling fra The Walt Disney Company.
Men grunnen til at hc andersen den stygge andungen fortsatt er så populær, er enkel: Historien handler om noe nesten alle barn kan kjenne seg igjen i. Følelsen av å være annerledes, ønsket om å høre til, og gleden ved å oppdage at man er verdifull akkurat slik man er.
Derfor bruker både foreldre og lærere fortsatt den stygge andungen når de vil fortelle en historie som både er vakker, spennende og full av mening. 🦢