I utkanten av en liten norsk by lå det en gammel bro som ingen våget å krysse, spesielt ikke på Halloween. Broen var slitt og overgrodd med mose, og dens skjeve stolper stakk opp som tause voktere. Ryktene sa at broen var forhekset, og at de som våget å gå over den på Halloween, aldri kom tilbake. Barna i byen kalte den «Tåkens bro».
Håkon og Line, to bestevenner, elsket mysterier. Håkon var kjent for sin utrettelige nysgjerrighet og Line for sitt skarpe blikk. «Hva om vi finner ut om ryktene er sanne?» foreslo Håkon en kald oktoberkveld.
«Det høres skummelt ut,» svarte Line, men hun kunne ikke nekte for at hun var nysgjerrig.
De pakket en ryggsekk med lommelykter, en notatbok og litt sjokolade for mot, og satte kurs mot broen. Månen hang lavt på himmelen, og tåken begynte allerede å samle seg rundt dem da de nærmet seg.
«Ser du det lyset der borte?» hvisket Line mens hun pekte mot broen.
Et svakt, pulserende lys skimtet mellom tåken. Håkon nikket, og de gikk nærmere. Broens gamle treplanker knirket under føttene deres. Men det var noe merkelig med lyset. Det virket å lede dem videre, som en usynlig hånd.
Et skjult rike
Da de nådde midten av broen, ble tåken så tett at de knapt kunne se hverandre. Plutselig virket det som om verden rundt dem endret seg. Lyset foran dem vokste, og broen under føttene deres forsvant. De sto nå på en sti av glitrende steiner som ledet inn i en magisk skog.
«Hva skjer?» hvisket Line, øynene hennes store av undring.
«Jeg tror vi har funnet ut hvorfor folk aldri kommer tilbake,» svarte Håkon og stirret på de mystiske omgivelsene.
Skogen var fylt med lysende skapninger som svevde mellom trærne. Noen lignet sommerfugler, men de var laget av ren energi. Andre var som flyvende kloder av lys. Midt i skogen stod et gammelt, gyllent tre med røtter som strakte seg langt utover bakken.
«Ser du det treet? Det ser ut som det er sentrum for alt dette,» sa Line.
De gikk forsiktig mot treet. Da de nådde det, oppdaget de en inskripsjon på barken: «Den som forstår denne skogen, vil finne veien ut.»
«Hva betyr det?» spurte Håkon. «Er dette en gåte?»
Line bøyde seg ned og begynte å studere røttene. De var formet som et kart, men hun kunne ikke helt tyde det.
En vei hjem
Mens de studerte kartet, begynte tåken å trekke seg sammen rundt dem. De visste at de hadde begrenset tid. «Se her,» sa Line. «Jeg tror dette er en vei ut, men vi må følge den nøye.»
De fulgte linjene i kartet, som ledet dem til en lysende portal skjult mellom trærne. Men akkurat da de nærmet seg, dukket en stor skygge opp foran dem. En lysende vaktpost, formet som en ulv laget av stjerner, stilte seg i veien.
«Hvem ønsker å krysse?» spurte den med en dyp, rungende stemme.
«Vi vil bare hjem,» sa Håkon. «Vi mente ikke å forstyrre.»
«For å krysse, må dere svare på dette:» sa ulven. «Hva kan deles, men forblir ditt eget?»
Line tenkte hardt. Hun hadde hørt noe lignende før. «Et hemmelighet!» ropte hun.
Ulven smilte svakt, og portalen åpnet seg. «Dere har bestått. Gå, og del kunnskap, ikke frykt.»
Håkon og Line løp gjennom portalen og fant seg selv tilbake på broen, som om ingenting hadde skjedd. Men de visste at de aldri ville se på «Tåkens bro» på samme måte igjen.
«Tror du noen vil tro oss?» spurte Håkon.
«Kanskje ikke,» svarte Line med et smil. «Men vi vet hva som skjuler seg der.»
«Neste gang du ser en mystisk bro, husk: Noen ting er ment å forbli et mysterium.»
En original historie inspirert av norske fortellingstradisjoner.