Det var en gang en liten jente i en landsby, den vakreste som noensinne hadde blitt sett; moren hennes var helt betatt av henne, og bestemoren hennes var enda mer betatt. Denne gode kvinnen hadde fått laget en rød hette til henne, og den passet så godt at alle kalte henne Rødhette.
En dag, etter at moren hadde bakt noen kaker, sa hun til Rødhette:
— Gå og se hvordan bestemoren din har det, for jeg hører at hun er syk. Ta med en kake og denne smørkrukken til henne.
Rødhette dro straks for å besøke bestemoren sin som bodde i en annen landsby. På vei gjennom skogen møtte hun den farlige ulven, som hadde stor lyst til å spise henne, men han turte ikke, for noen tømmerhoggere var i nærheten. Han spurte henne hvor hun skulle. Den stakkars jenta, som ikke visste at det var farlig å stoppe og snakke med en ulv, svarte:
— Jeg skal til bestemoren min, og jeg har med en kake og en smørkrukke som moren min sender til henne.
— Bor hun langt unna? spurte ulven.
— Ja, svarte Rødhette, lenger bort enn mølla som kan ses der borte, i det første huset i landsbyen.
— Vel, sa ulven, jeg vil også gå dit; jeg skal gå denne veien, og du skal gå den andre, og vi skal se hvem som kommer først.
Ulven løp raskt av gårde på den korteste veien, og jenta gikk den lengre veien, og underveis plukket hun hasselnøtter, løp etter sommerfugler og lagde små buketter av blomstene hun fant. Det tok ikke lang tid før ulven kom frem til bestemors hus; han banket på døren: Bank, bank.
— Hvem er det?
— Det er barnebarnet ditt, Rødhette, svarte ulven med en forandret stemme, jeg har med en kake og en smørkrukke som moren min sender til deg.
Den godhjertede bestemoren, som lå i sengen fordi hun ikke følte seg bra, ropte:
— Slipp opp, og låsen vil falle av.
Ulven trakk i dørhåndtaket, og døren åpnet seg. Han kastet seg over den gode kvinnen og slukte henne i en fart, for han hadde ikke spist på flere dager. Deretter lukket han døren og la seg i bestemors seng og ventet på Rødhette, som litt senere kom og banket på døren: Bank, bank.
— Hvem er det?
Rødhette, som hørte den hese stemmen til ulven, ble først redd, men trodde at bestemoren var forkjølet, så hun svarte:
— Det er barnebarnet ditt, Rødhette, jeg har med en kake og en smørkrukke som moren min sender til deg.
Ulven ropte tilbake, og myknet stemmen litt:
— Slipp opp, og låsen vil falle av.
Rødhette trakk i dørhåndtaket, og døren åpnet seg. Når hun kom inn, sa ulven, mens han gjemte seg i sengen under dynen:
— Legg kaken og smørkrukken på hyllen, og kom og legg deg med meg.
Rødhette kledde av seg og la seg i sengen og ble meget forundret over å se hvordan bestemoren så ut i nattkjolen. Hun sa:
— Bestemor, for noen store armer du har!
— De er for å klemme deg bedre, kjære.
— Bestemor, for noen store ben du har!
— De er for å løpe bedre, kjære.
— Bestemor, for noen store ører du har!
— De er for å høre bedre, kjære.
— Bestemor, for noen store øyne du har!
— De er for å se bedre, kjære.
— Bestemor, for noen store tenner du har!
— De er for å spise deg bedre!
Og med disse ordene kastet den onde ulven seg over Rødhette og spiste henne.
MORALE
Noen ganger, når vi er vennlige og tillitsfulle,
kan vi møte mennesker som ikke har gode intensjoner,
som Rødhette og ulven i historien.
Ikke alle som virker snille er gode.
Noen kan snakke veldig søtt,
men i virkeligheten prøver de å utnytte andre,
akkurat som ulven prøvde å gjøre med Lille Rødhette.
Det er viktig å lære å høre på advarslene fra de som passer på oss,
og ikke snakke med fremmede eller stole på dem lett.
For selv om vi kanskje ikke alltid ser faren,
er det bedre å være forsiktige og alltid følge de kloke rådene.
Husk på Rødhette og ulven tekst, for det minner oss om at vi må være oppmerksomme på hvem vi stoler på.
SLUTT
Dette eventyret, Rødhette, er et kjent eventyr av Charles Perrault (1628-1703). Det ble først publisert i 1697 som en del av hans samling av eventyr for barn. Perrault er kjent for sine tidløse eventyr som fortsatt blir lest og fortalt i dag.