Det var en klar og kald morgen på 2.juledag, og hele familien Andersen hadde samlet seg på besteforeldrenes gamle gård. Rundt bordet i det lune kjøkkenet duftet det av ferskt brød, nylaget kaffe og de siste restene av julekakene fra dagen før. Ida, som bare var åtte år gammel, så ut vinduet og merket hvordan vinterlyset reflekterte snøen som dekket markene.
«Hva skal vi gjøre i dag, mamma?» spurte hun nysgjerrig.
«I dag skal vi feire 2.juledag med en tur i skogen, akkurat som vi pleier,» svarte mamma smilende. «Men først skal vi hjelpe bestefar med å mate dyrene.»
Ida og fetteren Tobias, som var litt eldre enn henne, hoppet i vinterklærne sine og løp ut på tunet. Det var noe spesielt med denne dagen, selv om den var rolig, nesten som en forlengelse av julen. Hele familien pleide å bruke 2.juledag til å være ute, nyte naturen og tilbringe tid sammen.
En oppdagelse i skogen
Etter frokosten samlet familien seg og begynte å gå mot skogen. Snøen knirket under skoene deres, og det luktet friskt av gran og frost. Tobias gikk foran og lagde spor i snøen, mens Ida fulgte etter og forsøkte å hoppe i fotsporene hans.
«Se, her er dyrespor!» ropte Tobias og pekte på noen små avtrykk i snøen.
«Kanskje det er rev eller hare?» gjettet Ida.
Bestefar smilte. «Det kan godt være. Skogen er full av liv, selv på vinteren. Kanskje vi får se noen av dem i dag.»
De fulgte sporene videre inn i skogen til de kom til en liten lysning. Der, midt i snøen, sto noe helt uventet – en gammel slede pyntet med kongler, granbar og røde bånd. Rundt sleden var det plassert små lykter som skinte svakt i vinterlyset.
«Hvor kommer den fra?» spurte Ida med store øyne.
Bestefar bøyde seg ned og kikket nærmere. «Dette, mine venner, er en gammel tradisjon. Folk pleide å pynte sleder på 2.juledag for å feire julens ro og glede. Kanskje det er noen som vil minne oss på de gamle skikkene.»
Sammen rundt sleden
Familien samlet seg rundt sleden og tente de små lyktene. Bestemor tok frem en termos med varm kakao, og alle satte seg på benker dekket med myke skinn. Tobias og Ida så på hverandre og smilte. Det var noe magisk med å sitte der midt i skogen, omringet av lys og snø.
Bestefar begynte å fortelle historier fra da han var ung, om hvordan 2.juledag alltid var en dag for å ta det rolig og være sammen med de man er glad i. «Vi kalte det for «hviledagen», fordi julens travle dager var over, og vi kunne nyte alt vi hadde,» sa han med et varmt smil.
Ida reiste seg og gikk bort til sleden. Hun la merke til en liten pakke som lå gjemt under granbaret. Hun løftet den forsiktig opp og ropte: «Se, det er noe her!»
Inne i pakken var det en liten trefigur av en nisse, med en lapp som sa: «Del denne gleden med andre, og du vil alltid finne lykken.»
Ida smilte stort. Hun visste akkurat hva hun ville gjøre med figuren – hun skulle gi den til bestemor som takk for all varmen og omsorgen hun alltid ga.
Da solen begynte å synke bak trærne, samlet familien seg for å gå tilbake til gården. Hjertene deres var varme, og latteren deres fylte den kalde vinterluften. 2.juledag hadde vist seg å være like spesiell som alltid.
Neste gang du feirer 2.juledag, husk: De beste øyeblikkene finner du sammen med de du er glad i.
En original historie inspirert av norske juletradisjoner.