Det var selveste julaften, og hele bygda Flåklypa var dekket av et tykt lag med snø som glitret i lyset fra stjernene. Små, koselige hus med røde tak lyste varmt opp i vintermørket. Utenfor hvert vindu kunne man skimte juletrær pyntet med glitter og lys, og inne i de lune stuene ble det spist ribbe og risgrøt med smørøye. Ingen kunne feire jul som folkene i Flåklypa.
Midt i bygda bodde lille Espen, en nysgjerrig gutt med fregner og lue på snei. Espen elsket julaften mer enn noen annen dag i året, for da var hele bygda fylt med musikk, lukten av granbar og forventning. Men i år var det noe som var annerledes.
«Hvor er nissen, pappa?» spurte Espen idet de tente lysene på juletreet. «Han pleier jo å komme med gaver til oss barna i Flåklypa.»
«Han kommer nok, Espen,» smilte pappa og la en ekstra vedkubbe på peisen. «Men nissen er en travel fyr på julaften.»
Espen visste at nissen ikke lot noen i bygda gå glipp av gaver, men denne gangen hadde ingen sett ham. Ikke i butikken, ikke i kirken, og ikke engang ved juletreet midt på torget. For å være sikker bestemte Espen seg for å finne ut hva som hadde skjedd.
En jakt etter nissen
Espen pakket seg godt inn i skjerf og votter og smøg seg ut døra. Bygda var stille, bortsett fra lyden av snø som knirket under skrittene hans. Små lykter lyste langs veien, og gjennom vinduene kunne han se familier som sang julesanger.
«Nissen må være et sted,» mumlet Espen for seg selv.
Han begynte letingen på torget, der det store juletreet skinte med stjerner i alle farger. Men nissen var ikke der. Han så rundt seg, og plutselig la han merke til noe rart: Små fotspor i snøen som ledet ut mot skogen.
«Kanskje nissen har gått seg bort?» tenkte Espen og fulgte sporene.
Skogen var mørk og stille, og de snøtunge greinene hang som store tepper over stien. Men der, langt borte, kunne han se et svakt, rødt lys som blafret mellom trærne. Espen kjente hjertet banke raskere.
«Nissen! Jeg visste det!» hvisket han spente.
Da han kom frem, så han nissen sitte på en stubbe med lua trukket ned i øynene. Rundt ham lå sekken med gaver, og det var tydelig at nissen var sliten.
«Er du her helt alene, nisse?» spurte Espen forsiktig.
Nissen så opp med et smil. «Ja, Espen. Jeg er sliten i kveld. Det er mange barn som venter på gaver i Flåklypa.»
En jul fylt med samarbeid
Espen forsto straks hva han måtte gjøre. «Hva om jeg hjelper deg, nisse? Sammen kan vi dele ut alle gavene!»
Nissen lo og reiste seg opp. «Det ville være fantastisk, Espen! Men klarer du virkelig å bære denne tunge sekken?»
«Vi kan dele den opp!» sa Espen lurt. «Du tar en del, og jeg tar resten.»
Sammen begynte de å gå fra hus til hus i den lille bygda. Espen fikk holde lista med navn, mens nissen la gavene forsiktig ved døren. Snøen glitret under de varme lysene fra lyktene, og den lille klokka til nissen sang en myk melodi hver gang de stoppet.
Til slutt var alle gavene delt ut, og Espen fulgte nissen tilbake til stubben i skogen.
«Takk for hjelpen, Espen. Du reddet julaften i Flåklypa,» sa nissen og klappet ham på skulderen.
«Bare hyggelig, nisse. Men neste år må du huske å hvile litt mer!» smilte Espen.
Nissen lo en varm latter som fylte hele skogen. «Det lover jeg, Espen. God julaften!»
Espen vinket farvel og skyndte seg hjem igjen. Da han kom tilbake, sov hele familien rundt juletreet, og bare lyden av peisen kunne høres. Espen smilte for seg selv og tenkte på det magiske eventyret han hadde vært med på.
Neste gang du tror at julen er forsvunnet, husk: Det finnes alltid noen som kan bringe den tilbake, så lenge vi hjelper hverandre.
En original historie inspirert av Flåklypa og norske juletradisjoner.