Dypt inne i en mørk skog sto en gammel hytte som ingen våget å nærme seg. Det gikk rykter om at den var hjemsøkt, og at mystiske lys kunne sees fra vinduene på Halloween-natten. To bestevenner, Kasper og Mina, bestemte seg for å undersøke. Kasper, med sitt utemmede røde hår og en nysgjerrighet som ofte førte ham til trøbbel, var alltid på jakt etter eventyr. Mina, derimot, var mer forsiktig, men lot seg ofte overtale av Kaspers entusiasme.
«Jeg vedder på at det bare er gamle folk som forteller skumle historier for å skremme oss,» sa Kasper og kastet en pinne i luften mens de gikk gjennom den mørke skogen.
«Eller kanskje de har rett,» svarte Mina nervøst mens hun trakk jakken tettere rundt seg. «Hva om det virkelig er noe der inne?»
De nærmet seg hytta. Den så forlatt ut, med vinduer dekket av støv og en dør som hang på skjeve hengsler. Men det var noe merkelig ved stedet. En svak, grønn glød kom fra innsiden, og vinden bar med seg en hvisken som virket å komme fra selve hytta.
«Se! Det er lyset de snakker om,» sa Kasper spent. «La oss gå inn.»
Mina grep tak i armen hans. «Kanskje vi bare skal snu? Dette føles ikke riktig.»
«Kom igjen, Mina. Vi kan ikke gi opp nå,» sa Kasper med et bredt smil. «Du vil vel ikke være den som rygger ut?»
Mina sukket tungt, men fulgte etter ham opp de knirkende trappene. De åpnet døren, som gled opp med et uhyggelig knirk. Inne i hytta var det mørkt, bortsett fra et lysende objekt midt på et gammelt trebord. Det var en liten, svart boks med intrikate utskjæringer og en inskripsjon som lyste svakt.
Boksen som hvisket
«Hva tror du det er?» spurte Mina og stirret på boksen. Hun kjente en kald bris selv om alle vinduene var lukket.
«Det ser ut som en gammel skattekiste eller noe,» svarte Kasper mens han tok et skritt nærmere. «La oss åpne den.»
Mina rygget tilbake. «Jeg vet ikke, Kasper. Det føles… feil.»
Kasper ignorerte henne og strakte ut hånden. Så snart han rørte boksen, ble hele rommet fylt med en lav, dyp stemme.
«Den som åpner denne boksen, må betale prisen,» sa stemmen. «Velg klokt.»
Kasper trakk hånden tilbake, men nå begynte boksen å gløde sterkere. Et sett med symboler dukket opp på lokket, og en ny hvisking fylte rommet.
«Kasper, vi burde dra,» sa Mina bestemt. «Dette er ikke noe vi burde rote med.»
«Men hva hvis det er en skatt?» Kasper var fortsatt fascinert. «Kanskje det bare er en gåte eller noe.»
Boksen begynte å bevege seg, som om den pustet. Symbolene på lokket lyste opp i et mønster, og stemmen returnerte.
«Svar på gåten for å lukke boksen, eller bli her for alltid,» sa den. «Hva kan fylles uten å ta plass?»
Kasper stirret på boksen, mens Mina prøvde å trekke ham bort. «Det må være… luft?» foreslo han.
«Nei, det gir ikke mening,» svarte Mina. «Det er noe annet.»
De stirret på hverandre, mens boksen glødet enda sterkere.
Flukten fra hytta
Mina fikk en idé. «Det er mørke! Det må være svaret.»
«Mørke!» ropte hun mot boksen.
Boksen sluttet å gløde, og inskripsjonene begynte å falme. Men i stedet for å lukke seg, åpnet den seg sakte. Inne i boksen var det ikke gull eller skatter, men en liten flaske med en mørk væske som pulserte som et levende hjerte.
«Hva er det?» spurte Kasper og strakte hånden ut.
«Ikke rør det!» ropte Mina. «Vi vet ikke hva det er.»
Men før hun kunne stoppe ham, løftet Kasper flasken opp. Hele hytta begynte å riste, og veggene rundt dem begynte å smuldre. Stemmen kom tilbake, sterkere enn før.
«Dere har sluppet løs mørket. Bare en av dere kan stoppe det.»
Kasper så på Mina, forvirret. «Hva betyr det?»
«Det betyr at vi må komme oss ut herfra, nå!» sa Mina.
De løp mot døren, mens gulvet under dem begynte å falle sammen. Med et siste hopp klarte de å komme seg ut akkurat i tide. Da de snudde seg, så de hytta kollapse inn i seg selv, og mørket ble trukket tilbake som vann ned i en brønn.
De sto der, pustet tungt og så på hverandre. «Aldri mer,» sa Mina.
Kasper nikket. «Neste gang, kan vi bare skjære gresskar?»
«Neste Halloween, husk: Noen mysterier er bedre å la være uløst.»
En original historie inspirert av norske fortellingstradisjoner.