Det var en gang to venner, Nora og Tobias, som elsket Halloween mer enn noe annet. Hvert Ă„r konkurrerte de om Ă„ lage den skumleste gresskarlykten. Men denne Halloween var annerledes. Da de gikk til den lokale bonden for Ă„ hente et gresskar, oppdaget de et gresskar som var mye stĂžrre og merkeligere enn alle de andre.
«Se pĂ„ dette, Tobias! Det er gigantisk!» utbrĂžt Nora og pekte pĂ„ det store, skjeve gresskaret som sto alene i et hjĂžrne av Ă„keren.
Tobias kikket skeptisk. «Det ser… annerledes ut. Som om det ser pĂ„ oss.» Han lo nervĂžst, men Nora var allerede bestemt.
«Dette er perfekt! Vi kommer til Ă„ vinne prisen for den beste gresskarlykten i Ă„r!»
De slepte det enorme gresskaret hjem til Noras garasje. Det tok dem timer Ä hulke det ut og skjÊre ansiktet, men til slutt var det ferdig. Den glÞdende lykten sÄ nesten levende ut. Ansiktet var vridd i et skremmende, men merkelig vennlig smil.
«Dette blir den beste Halloween noensinne,» sa Nora fornĂžyd. Tobias nikket, selv om han ikke kunne riste av seg en merkelig fĂžlelse. Det var noe… unormalt med dette gresskaret.
Tobias begynte Ă„ legge merke til at garasjen virket uvanlig kald, selv om det ikke var noe vindu Ă„pent. «Er det bare meg, eller kjennes dette stedet rart?» spurte han.
«Slapp av, Tobias,» sa Nora. «Du er bare lettskremt.»
Men selv Nora mÄtte innrÞmme at atmosfÊren var uvanlig. Da de var ferdige med gresskaret, satt de og stirret pÄ det mens det glÞdet i mÞrket. Det var nesten hypnotiserende.
Plutselig hĂžrte de en lav lyd, som et sukk. «Hva var det?» Tobias spratt opp, men Nora trakk pĂ„ skuldrene.
«Sikkert bare vinden,» sa hun, selv om hjertet hennes slo litt raskere.
De bestemte seg for Ä la gresskarlykten stÄ i garasjen for natten og slukket lyset.
En uvanlig gresskarlykt
«Skru det av, Nora. Det er sent,» sa Tobias da natten falt pĂ„. «Vi kan vise det frem i morgen.»
Nora slukket lyset og lukket garasjeporten. Men da de var pÄ vei ut av garasjen, skjedde noe merkelig. Lyset fra gresskarlykten begynte Ä glÞde igjen, helt av seg selv.
«Hva i alle dager?» Nora sĂ„ tilbake.
Hun gikk tilbake til gresskaret og slo av lyset igjen. Men sÄ snart hun snudde seg, lyste det opp enda sterkere enn fÞr.
«Kanskje det er noe galt med lyset?» foreslo Tobias, men Nora ristet pĂ„ hodet.
«Dette er umulig. Vi tok ut batteriene!»
Lyset begynte Ă„ blinke, nesten som om gresskaret prĂžvde Ă„ kommunisere. SĂ„ hĂžrte de en svak, hviskende stemme.
«Ikke slukk meg… Jeg har en jobb Ă„ gjĂžre.»
De to vennene skvatt bakover. «Hvem sa det?» ropte Tobias.
Stemmen kom igjen, svak, men tydelig: «Jeg er ikke et vanlig gresskar. Jeg mĂ„ lyse i natt for Ă„ beskytte denne byen.»
«Hva mener du?» spurte Nora.
Gresskaret glĂždet sterkere. «Det er en gammel forbannelse over denne byen. Hver Halloween prĂžver skyggene Ă„ ta over. Min flamme holder dem borte.»
«Skyggene?» Tobias rynket pannen. «Dette hĂžres ut som en spĂžk.»
Plutselig blÄste en kald vind gjennom garasjen, og lysene begynte Ä blinke. MÞrke skygger beveget seg langs veggene, som om de levde.
«Jeg tror ikke det er en spĂžk,» sa Nora mens hun stirret pĂ„ de dansende skyggene. «Hva skal vi gjĂžre?»
«Beskytt flammen,» sa gresskaret. «Hvis lyset slukker, vil skyggene vinne.»
De to vennene kikket rundt etter noe de kunne bruke til Ă„ beskytte gresskaret. Tobias fant en gammel glasskuppel i garasjen og satte den over flammen.
«Dette burde hjelpe, ikke sant?» spurte han.
Gresskaret glĂždet rolig et Ăžyeblikk, men skyggene trakk seg ikke helt tilbake. De sirklet fortsatt rundt garasjen, og hviskingene ble sterkere.
Kampen mot skyggene
Nora og Tobias bestemte seg for Ä holde seg ved gresskaret hele natten. De sÄ pÄ mens flammen glÞdet og skyggene prÞvde Ä nÄ det, men hver gang de kom nÊrme, trakk de seg tilbake i lyset.
«Vi kan ikke holde dette gĂ„ende hele natten!» ropte Tobias. Skyggene ble sterkere, og vinden ute hylte som ulv.
Nora tenkte raskt. «Vi mĂ„ styrke flammen. Kanskje hvis vi legger til mer lys, kan vi jage skyggene helt bort.»
De samlet alle lommelykter, lys og fakler de kunne finne og plasserte dem rundt gresskarlykten. Flammen inne i gresskaret vokste, og lyset fylte hele garasjen.
Skyggene skrek og trakk seg tilbake. En etter en forsvant de inn i natten, helt til alt var stille.
«Vi klarte det,» hvisket Tobias og sank ned pĂ„ gulvet.
Gresskaret glĂždet svakt. «Takk,» sa det. «Dere har reddet byen.»
Neste morgen, da de vÄknet, var gresskaret borte. Alt som var igjen, var en liten flamme som fortsatt brant pÄ gulvet. Nora plukket den opp og plasserte den i en glasskrukke.
«Hva skal vi gjĂžre med den?» spurte Tobias.
«Vi skal holde den trygg,» svarte Nora med et smil. «For sikkerhets skyld.»
Senere samme dag gikk de tilbake til Äkeren hvor de hadde funnet gresskaret. De lette etter tegn pÄ andre uvanlige gresskar, men alt sÄ normalt ut. En gammel mann som eide gÄrden, vinket dem bort.
«Dere valgte rett,» sa han med et mystisk smil. «Det gresskaret har vĂŠrt her i generasjoner, og bare de modigste kan bruke det riktig.»
Nora og Tobias utvekslet blikk, usikre pÄ hva de skulle tro.
Neste Halloween, husk: Ikke alle lys er ment Ă„ slukkes.
En original historie inspirert av norske fortellingstradisjoner.