I dovregubbens hall er en spennende scene fra dramaet Peer Gynt, skrevet av Henrik Ibsen i 1867. Historien, som har sine røtter i norsk folklore, møter Peer Gynt de farlige trollene og deres konge, Dovregubben, i deres underjordiske rike. Peer må gjennomgå prøver for å unnslippe. Dette er en moderne tilpasning for eventyrforbarn.com.
Visste du at søkeordet «askeladden i dovregubbens hall» er populært? Dette skyldes en norsk film som låner scenen og tittelen fra Ibsen/Grieg, men bytter ut Peer Gynt med vår kjente folkeeventyrhelt, Askeladden. Dette viser hvor sentralt Dovregubbens hall står i norsk kultur og søk.
Første del: Møtet med trolldommen
Det var uro i den store hallen under fjellet. Overalt hvisket, knurret og skrek det. Trollene, med sine grå og skjeve ansikter, var rasende og opphisset. Høyt oppe på tronen satt Dovregubben, selveste kongen over alle troll, med krone og spir som glitret i lyset fra faklene. Rundt ham sto hans barn og slektninger, alle vendt mot den fremmede som våget seg inn i deres mørke rike.
Foran tronen sto Peer Gynt, en dristig gutt fra menneskenes verden. Han hadde sneket seg dypt inn i trollenes rike, og nå sto han der – modig og rank – og krevde både kongens datter og halve riket som medgift.
Et voldsomt leven brøt ut i salen. Trollene trampet, slo i steingulvet og ropte i munnen på hverandre.
«Slå ham i hjel!» skrek noen. «En kristenmanns sønn har dåret Dovregubbens vakreste mø!»
De små trollungene hoppet og spratt av iver.
«Må jeg skjære ham i fingeren?» pep en liten.
«Må jeg rive ham i håret?» ropte en annen.
«Hu, hej! La meg bite ham i låret!» lo en trolljomfru, og en gammel heks knurret:
«Skal han kokes til sod og sø?»
Da løftet Dovregubben hånden, og stillheten falt. Kongen lente seg frem og betraktet mennesket med et tungt og glødende blikk.
«Isvann i blodet!» brummet han.
«Vi har gått tilbake i de senere år, og hjelp skal man ikke skyve fra seg. Gutten her ser sterk og frisk ut. Altså – det er min datter du krever?»
Peer, som ikke lot seg skremme, svarte rolig:
«Din datter – og riket i medgift, ja.»
Kongen nikket langsomt.
«Det halve får du mens jeg lever,» sa han, «og det andre halve når jeg en gang faller fra.»
Gutten smilte og svarte:
«Det er jeg nøgd med.»
Slik ble avtalen inngått under fjellet, mellom menneske og trollkonge. Men eventyret var langt fra over.
Andre del: Trollenes løfter og prøver
Å bli konge i Dovregubbens rike var ingen enkel sak. Den dristige gutten måtte gi løfter og bestå prøver. Det første kravet var det strengeste: å glemme alt om verden utenfor fjellets grenser – om dag og lys og alt menneskelig.
«Du har noen løfter å gi,» sa Dovregubben med dyp stemme.
«Brytes ett av dem, er hele pakten brutt, og du slipper ikke herfra i live. For det første må du love at du aldri bryr deg om hva som finnes utenfor Rondernes grenser. Du skal sky dagen, og hver lys plet unngå.»
Peer svarte uten å nøle:
«Får jeg kalles for konge, så holder det lett!»
Da smilte Dovregubben skjevt og lente seg tilbake.
«Så får vi se,» sa han. «Nå kommer visdomsprøven. Hva er forskjellen mellom troll og mann?»
Gutten tenkte seg om og svarte:
«Der er ingen forskjell, så vidt jeg ser. Store troll vil steke og småtroll vil klore; det samme gjør menneskene – om de bare tør.»
Kongen brummet fornøyd.
«Sant nok. Vi er like i det – og mer. Der ute, under det skinnende hvelvet, sier menneskene: ‘Mann, vær deg selv!’ Men her inne hos oss sier vi: ‘Troll, vær deg selv – nok!’»
Trollene lo og trampet i bakken.
«Øyner du dybden?» spurte en av dem.
Peer ristet på hodet.
«Det tykkes meg tåkete,» svarte han.
Så begynte neste prøve – å lære trollenes levemåte. Kongen rakte ham en skål med mørk, boblende drikk. Lukten var skarp og sur.
«Du må lære å sette pris på vår enkle, hjemlige levevis,» sa Dovregubben.
«Spør ikke om det smaker surt eller søtt; viktigst er at det er brygget her hjemme.»
Peer rynket på nesen.
«Fanden ta eders hjemlige drikk! Jeg venner meg aldri til landsens skikk!»
Han tenkte seg om et øyeblikk, og mumlet:
«Det står jo skrevet: du skal tvinge din natur. Kanskje blir drikken mindre sur etter hvert. Ja, la gå.»
Da lo trollene høyt, og kongen sa:
«Dernest må du kaste dine kristenmannsklær og bære hale, som vi andre.»
Peer sperret øynene opp.
«Jeg har ingen hale!»
«Hoftroll!» ropte Dovregubben. «Bind på ham min søndagshale!»
«Nei, det gjør du ikke!» ropte gutten og slo seg fri.
«Vil du gjøre narr av meg? Mennesket er jo bare et fnugg – men litt får en vel bøye seg for skikk og bruk.»
Trollene lo og trakk seg tilbake, men kongen så alvorlig på ham. Han hadde enda en prøve i tankene.
Tredje del: Nektelsen og flukten fra Trollheimen
Etter å ha gitt opp nesten alt, kom den avgjørende prøven. Trollene holdt fest til ære for sin nye svigersønn, og musikken og dansen fylte hallen. Men Peer syntes alt var fryktelig stygt.
«Noe ustyggelig stygt,» mumlet han.
«En bjelleku slår tarmestrenger med kloven, og en purke tripper dertil i stuthoser.»
Dovregubben så strengt på ham.
«Husk, han har menneskesanser!» sa han til de andre.
Peer prøvde å smile.
«Åhå, var det deg? Litt spøk i gildet, det vet du, er aldri så ille ment.»
Kongen svarte kjølig:
«Ja, min sønn, da må du i kur mot denne hersens menneskenatur.»
Så forklarte han hva kuren innebar: å forandre synet hans for alltid.
«I venstre øyet risper jeg deg litt,» sa Dovregubben, «så ser du skjevt; men alt du ser, vil tykkes gildt og gævt. Deretter skjærer jeg ut den høyre ruten.»
Peer stirret forferdet på ham.
«Er du drukken?»
«Nei,» svarte kongen rolig.
«Da vil du se at bruden er deilig, og aldri mer vil synet ditt forstyrres av trippende purker og bjellekyr.»
Peer svelget tungt.
«Hør,» sa han.
«Når heles synet igjen – til menneskesyn?»
«Ingensinne, min venn,» svarte Dovregubben.
Da rettet gutten ryggen og svarte med klar stemme:
«Nå, så sier jeg takk for meg. Jeg går min vei.»
«Du vil da ikke tvinge meg voldelig?» spurte kongen truende.
«Og troll vil du være?»
«Ja, Gud vil jeg så!» ropte Peer.
«For en brud og et velskøttet rike kan jeg tåle mye. Men dette – å vite at en aldri kan bli fri igjen, at en ikke som et skikkelig menneske kan dø, at en skal gå som et bergtroll alle sine dager – det går jeg aldri inn på!»
Da ble Dovregubben rød av raseri. Han trampet i gulvet, og hallen ristet.
«Hiv ham i fjellveggen, barn!» brølte han.
«Å, far, må vi først leke hubro og ørn!» hylte trollungene.
«Ulveleken! Gråmus og gloøyd katt!»
Peer kjempet for livet mens trollene kastet seg over ham.
«Slipp meg, djevelstøy!» ropte han.
«Au! Den gamle var fæl, men de unge er verre! Hjelp, mor, jeg dør!»
I det øyeblikket hørtes lyden av kirkeklokker langt borte. Den hellige klangen trengte gjennom fjellet, og trollene skrek av skrekk. Hallen skalv, steinene raste, og alt ble mørkt.
Da trollene flyktet, sto gutten igjen alene. Fjellet lukket seg, og stillheten kom tilbake.
Peer Gynt – mennesket som hadde trosset Dovregubben – var fri.
SLUTT
Hva Lærte Vi av «I dovregubbens hall»? 🤔
Hva lærte Peer Gynt av sitt eventyr i Dovregubbens hall? Jo, han lærte en superviktig lekse: Det er greit å drømme, men du skal aldri la andre bestemme hvem du er! 🤩 Dovregubben ville forvandle Peer til et troll for alltid, men Peer nektet å miste muligheten til å være seg selv – selv om det betød å miste et kongerike! 🙌
Husk: Det er kjempebra å tilpasse seg litt, men aldri gi opp den du innerst inne er! ❤️
Likte du denne historien? Trykk «liker» og fortell oss gjerne hva du syntes! 👇
Vi har mange flere spennende eventyr og myter fra norsk folklore som venter på deg! Kom og les våre andre fortellinger – kanskje du møter Askeladden eller de skumle huldrene neste gang? 📚✨