På toppen av de snødekte fjellene, der vinden suste og trærne bøyde seg i kulden, bodde uglen Frida. Hun var kjent som en klok vokter av fjellene, en som alltid lyttet til naturens viskninger. Ikke langt unna, i en mørk kløft, holdt ravnen Kjetil til. Han var kjent for sin list og evne til å finne svar på selv de mest innviklede spørsmål.
En morgen, mens solen sakte steg over horisonten, hørtes en lav, melodisk tone som fylte luften. Det var en lyd ingen hadde hørt før, en sang som virket å komme fra selve fjellene. Frida våknet i sitt rede og åpnet øynene med en undrende glød. Hun visste at denne lyden ikke var naturlig.
En invitasjon fra fjellene
Frida fløy over dalene og kom til kløften der Kjetil bodde. Han satt på en stein og vippet med hodet i takt med den mystiske tonen.
«Kjetil,» sa Frida med sin rolige, men bestemte stemme, «har du hørt det? Sangens opphav er ukjent, og fjellene bærer en uro.»
Kjetil nikket, men smilte lurt.
«Jeg har hørt det, Frida. Men kanskje dette bare er en vinterlek fra vinden?»
Frida stirret på ham.
«Dette er ikke vinden. Dette er noe større. Fjellene kaller oss til handling.»
Kjetil lo, men han visste at Frida sjelden tok feil.
«Vel, hvis fjellene kaller, er det best vi svarer.»
Reisen oppover
Sammen begynte de å klatre høyere opp i fjellene. Snøen falt tykt, og vinden ble bitende. Frida, med sin skarpe syn, ledet veien, mens Kjetil fløy nær bakken, på jakt etter spor. Jo høyere de klatret, desto sterkere ble sangen, men samtidig ble lyden mer forvirrende, som om den kom fra alle retninger samtidig.
Etter timer med leting fant de et stort, isdekket tre, ensomt stående på en snødekket fjellside. Lyden virket sterkest her. Kjetil landet på en grein og gransket treet.
«Hva tror du dette er?» spurte han.
Frida studerte treets røtter som var dekket av iskrystaller som glitret i det svake lyset.
«Dette treet bærer minner. Det forteller en historie, men den er skjult under isen.»
Vinterens hemmelighet
Frida og Kjetil bestemte seg for å avdekke isen, men det var lettere sagt enn gjort. Mens de jobbet, begynte vinden å ule høyere, som om naturen forsøkte å advare dem. Plutselig sprakk isen under treet, og en mørk åpning ble synlig i bakken. Frida og Kjetil kikket ned i mørket.
«Hva nå?» spurte Kjetil, litt nervøs.
«Vi må inn,» svarte Frida bestemt.
Inne i åpningen fant de en gammel helligdom, delvis fylt med is, med inskripsjoner på veggene som reflekterte lyset fra en skjult kilde. Midt i rommet var en liten krystall som pulserte i takt med sangen.
Frida leste inskripsjonene høyt:
«’Når fjellets sang blir hørt, er tiden inne for visdom å vokse.’»
Prøvens tid
Plutselig ble rommet fylt med en kald vind, og lyset fra krystallen begynte å flimre. Stemmer hvisket rundt dem, og Kjetil kjente en frykt han sjelden hadde følt før.
«Vi burde dra,» sa han raskt.
Men Frida sto rolig.
«Dette er en prøve. Fjellene tester vår visdom og mot.»
Hun nærmet seg krystallen og la vingene sine forsiktig over den. Lyset ble sterkere, og sangen stilnet. En dyp, rolig stemme fylte rommet.
«Dere har kommet langt, men visdom er ikke bare å vite. Det er å forstå, å lytte, og å handle med respekt.»
Fjellenes belønning
Lyset fylte rommet, og Frida og Kjetil ble fylt med en varm følelse. Krystallen begynte å smelte, og vannet rant tilbake i fjellet. Utenfor så de hvordan snøstormen stilnet, og fjellene glitret i solen.
«Vi har gjenopprettet balansen,» sa Frida.
«Men bare fordi vi lyttet,» la Kjetil til, med en sjelden alvorlig tone.
Moralen i historien
Visdom er ikke bare å vite hva som er riktig, men å handle på det med forståelse og respekt for verden rundt oss.
— En original historie for Eventyr med dyr.