Dette er vĂ„r frie tolkning av «Stargate â en julefortelling», inspirert av den rĂžrende romanen av Ingvild H. RishĂži og den nye filmen som rĂžrer hele Norge denne julen. Fortellingen du skal lese er vĂ„r egen versjon, skrevet spesielt for jul 2025 â et nytt juleeventyr om hĂ„p, kjĂŠrlighet og troen pĂ„ at selv den minste gnist kan tenne lys i mĂžrket.
Denne historien er en fri fortelling inspirert av temaene i den opprinnelige romanen og filmen. Personer, steder og hendelser kan avvike fra originalverket, men budskapet og fĂžlelsen er den samme â og vi tror du vil kjenne varmen og hĂ„pet som gjĂžr Stargate â en julefortelling sĂ„ spesiell.
âš Porten til julen â et nytt juleeventyr om hĂ„p og kjĂŠrlighet
Kapittel 1 â Vinteren i byen og den lille drĂžmmen om jul
SnĂžen hadde falt hele natten, og om morgenen lĂ„ byen stille under et tykt teppe av hvitt. Gatene var nesten tomme, og lyset fra gatelyktene glitret i iskrystallene som smĂ„ stjerner. I en gammel bygĂ„rd, med vinduer som dugget pĂ„ innsiden, vĂ„knet Elin og gned sĂžvnen ut av Ăžynene. Hun elsket vinteren, men i Ă„r fĂžltes den litt annerledes â litt kaldere, litt stillere.
I den lille stuen luktet det av ved og te. PĂ„ bordet sto en krukke med grener som Elin og broren Jonas hadde funnet i parken. De hadde hengt noen fĂ„ papirfigurer pĂ„ dem â hjerter, stjerner og en liten engel laget av servietter. Det var deres juletre, og for Elin var det det vakreste i verden. Hun tenkte at kanskje, hvis man trodde sterkt nok, kunne grener bli til gran, og stillhet bli til sang.
«Jonas,» sa hun lavt, «tror du pappa kommer hjem tidlig i dag? Han lovet Ä hente et ekte tre.»
Jonas sÄ opp fra boka han leste. «Jeg vet ikke, Elin. Kanskje. Men vi kan jo pynte litt mer i mellomtiden, ikke sant?»
«Ja!» svarte hun og smilte. «Jeg vil lage flere stjerner. Mange! SÄ mange at hele rommet lyser.»
De klippet og limte, og stjernene vokste frem â smĂ„ biter av hĂ„p som hang fra taket. Utenfor ble dagen aldri helt lys, men inne skinte papirstjernene som soler i miniatyr.
Senere den dagen banket det pÄ dÞren. Elin lÞp bort, men det var bare posten. Et brev til mamma fra sykehuset der hun jobbet, og en regning til pappa. Hun sÄ pÄ konvoluttene, la dem forsiktig pÄ bordet og ble stÄende et Þyeblikk.
«Kanskje jeg skal skrive et brev jeg ogsÄ,» sa hun. «Et brev til julenissen.»
Jonas lo. «Hva vil du be om da?»
«Ikke gaver,» svarte hun etter Ä ha tenkt litt. «Bare at pappa smiler igjen.»
Jonas nikket sakte. «Det hadde vÊrt den beste gaven av alle.»
Utenfor begynte snĂžen Ă„ falle tettere, og en svak vind suste mellom husene. Elin gikk bort til vinduet og la hĂ„nden mot glasset. Et Ăžyeblikk syntes hun at snĂžfnuggene dannet en form â som en liten port av lys midt i mĂžrket. Hun blunket, og den var borte, men hjertet hennes slo litt raskere.
Inne i stillheten tenkte hun at kanskje, et sted i verden, fantes det en dÞr som bare barn kunne se. En dÞr som Äpnet seg nÄr man trodde pÄ julens hÄp.
Kapittel 2 â LĂžftet om en annerledes jul
Det var sÞndag morgen, og lyset fra kjÞkkenvinduet var svakt og blÄtt. Elin satt ved bordet med en kopp kakao og en blyant i hÄnden. PÄ papiret foran henne skrev hun forsiktig:
«Ting jeg Þnsker meg til jul.»
Hun hadde bare skrevet to punkter:
- At pappa slutter Ă„ vĂŠre trist.
- At vi alle spiser middag sammen.
Hun la blyanten ned og sÄ pÄ Jonas, som sto ved komfyren og stekte brÞdskiver. Det luktet varmt og trygt, som minner fra en tid da alt var enklere.
«Skal vi lage pynt i dag ogsÄ?» spurte hun.
Jonas smilte. «Kanskje. Men fÞrst mÄ vi rydde. Pappa sa han ville hjelpe til nÄr han kom hjem fra butikken.»
Det var sjelden faren deres dro ut, sÄ bare tanken pÄ at han skulle handle til jul fikk Elin til Ä kjenne et lite hÄp i magen. Hun likte tanken pÄ Ä tro pÄ lÞfter. Kanskje denne gangen ville alt bli annerledes.
Da ettermiddagen kom, Ă„pnet dĂžren seg brĂ„tt. Kulden fulgte ham inn, sammen med lukten av tobakk og snĂž. Elin sĂ„ opp â faren smilte svakt, med rĂžde kinn og frosne fingre. Han holdt en liten pappeske i armene.
«Se, jeg fant noe!» sa han og satte esken pÄ bordet. «Litt pynt, og kanskje⊠en overraskelse.»
«En overraskelse?» spurte Elin spent.
«Ja,» svarte han. «Men ikke Äpne fÞr i morgen.»
Han sÄ sliten ut, men Þynene hadde et glimt hun ikke hadde sett pÄ lenge. Hun ville tro at glÞden i blikket hans betydde noe.
Senere den kvelden pakket de sammen gamle julelys. Noen virket fortsatt, andre blinket bare svakt. Elin surret lyskjeden rundt vinduet, mens Jonas forsÞkte Ä fÄ kontakten til Ä virke. Da pÊrene endelig lyste, ble rommet fylt av et mykt gyllent skjÊr.
«Se!» ropte Elin. «Det ser ut som stjerner!»
«Det gjÞr det,» svarte faren stille. «Kanskje stjernene har funnet veien til oss i Är.»
Elin sÄ pÄ ham. Det var et Þyeblikk av fred, et lite glimt av kjÊrlighet som holdt seg fast midt i mÞrket. Hun Þnsket at tiden skulle stoppe akkurat da, mens lysene glÞdet og latteren fylte rommet.
Utenfor danset snĂžen sakte i vinden. Inne i hjertet sitt tenkte Elin at kanskje dette var begynnelsen pĂ„ et nytt juleeventyr â et hvor lĂžfter ble holdt, og hvor familie og hĂ„p kunne finne veien hjem.
Kapittel 3 â NĂ„r mĂžrket vender tilbake
Dagene fĂžr jul gled sakte forbi. I begynnelsen var alt som et lite juleeventyr â lysene i vinduet, lukten av kanel, latteren som fylte rommet. Men sĂ„, nesten ubemerket, begynte stillheten Ă„ endre lyd. Den ble tyngre, som snĂž som presser mot taket fĂžr den faller.
Elin merket det fÞrst i pusten til pappa. Den ble kortere, hardere. Han snakket mindre, smilte sjeldnere. Hun sÄ hvordan han unngikk blikket til Jonas, og hvordan flaskene igjen hadde funnet veien til kjÞkkenbenken.
«Pappa, skal vi pynte treet i kveld?» spurte hun forsiktig.
Han svarte ikke med det samme. «Kanskje i morgen, lille venn. Jeg mÄ bare ordne noe fÞrst.»
Han gikk ut, og dĂžren smalt bak ham. Lyset fra gangen forsvant, og med det den trygge fĂžlelsen Elin hadde hatt de siste dagene.
Hun satte seg i sofaen, trakk teppet rundt seg og sÄ pÄ Jonas.
«Han kommer tilbake, ikke sant?» spurte hun lavt.
Jonas nikket, men stemmen hans var svak. «SelvfÞlgelig, Elin. Han bare⊠trenger litt tid.»
SnĂžen utenfor virvlet som et hav av hvite prikker. I speilglasset i vinduet syntes Elin at hun sĂ„ sitt eget ansikt, og bak det et glimt â et svakt, blĂ„lig lys som blafret mellom skyggene.
Hun reiste seg og gikk nĂŠrmere. Det var som om vinduet pustet.
«Jonas, ser du det?» hvisket hun.
«Ser hva da?»
«Lyset. Der ute. Som en port. En dÞr av stjerner.»
Han kom bort til henne, men da han sÄ ut, var alt mÞrkt igjen.
«Det er bare snÞen,» sa han mykt. «Du ser det du vil tro pÄ.»
Elin nikket, men inni seg var hun sikker pÄ at det ikke bare var snÞ. Hun hadde sett lyset i mÞrket, og hun visste at det prÞvde Ä vise henne noe.
Den kvelden la hun seg med klĂŠrne pĂ„. Hun hĂžrte vinden synge utenfor og tenkte pĂ„ pappa. Hun Ăžnsket at han ogsĂ„ kunne se porten â at han kunne tro, bare litt, sĂ„ alt kunne bli som fĂžr.
Et sted langt borte klang kirkeklokkene. Det var som om de hvisket navnet hennes, svakt og varmt, og fortalte at hÄpet ennÄ ikke hadde sluknet.
Faren het Anders. FĂžr, da mamma fortsatt bodde hjemme, pleide han Ă„ synge julesanger mens han laget kakao og tente lys i vinduet. Men etter at hun dro, ble stillheten stĂžrre for hver vinter. Han prĂžvde Ă„ vĂŠre sterk for barna, men ensomheten krĂžp inn som kulden under dĂžren. NĂ„r mĂžrket ble for tungt, sĂžkte han etter varme pĂ„ feil sted â i flasken, ikke i armene til dem som ventet. Likevel bar stemmen hans alltid et snev av kjĂŠrlighet nĂ„r han sa navnet til Elin, som om han fremdeles trodde pĂ„ en ny jul et sted der hĂ„pet ennĂ„ levde.
Kapittel 4 â Flukten til skogen
Den natten sov ingen av dem. Jonas lĂ„ vĂ„ken og stirret i taket, mens Elin lĂ„ og lyttet til vinden som slo mot rutene. Ute var alt hvitt, og mĂ„nen kastet et kaldt skinn over hustakene. Klokken var nesten midnatt da dĂžren til stuen knirket. Elin listet seg ut. Hun trakk pĂ„ seg stĂžvlene, tok lommelykten og skjerfet sitt. PĂ„ kjĂžkkenbordet lĂ„ et brev fra pappa â bare noen fĂ„ ord skrevet med ustĂž hĂ„nd: «Tilgi meg. Jeg kommer tilbake.»
Hun la hÄnden over papiret, kjente hvor kaldt det var. Et sted inne i henne visste hun at hun ikke kunne sove fÞr hun fant det lyset hun hadde sett i gÄr. Kanskje, hvis hun fant det, kunne hun finne Anders ogsÄ.
«Hvor skal du?» hÞrtes en stemme bak henne.
Jonas sto i dĂžren, sĂžvndrukken og bekymret.
«Bare ut et lite Þyeblikk,» svarte hun. «Jeg mÄ se noe.»
«Du kan ikke gÄ alene, Elin. Det er midt pÄ natten.»
«Jeg mÄ,» sa hun, og stemmen skalv. «Jeg tror porten venter pÄ meg. Stjerneporten.»
Hun Äpnet dÞren og lot kulden slÄ imot henne. SnÞen knaste under stÞvlene, og luften luktet som metall og vinter. Bak seg hÞrte hun Jonas rope navnet hennes, men vinden bar ordene bort.
Hun fulgte den smale stien ut mot skogkanten. Lommelykten lyste svakt, som et Ăžye som snart ville slukke. Da hun kom til den fĂžrste bjĂžrken, stanset hun. Et lite klynk lĂžd i mĂžrket.
«Hallo?» hvisket hun.
Noe rĂžrte seg i snĂžen. Hun bĂžyde seg og sĂ„ et lite dyr â en rĂždrev, viklet inn i et stykke metallgjerde. Ăynene var store og redde, men ikke ville.
«Stakkars deg,» sa hun mykt. «Vent litt, jeg skal hjelpe deg.»
Hun brukte lommelykten som stÞtte og fikk lÞsnet nettet. Reven skalv, men ble stÄende et Þyeblikk, som om den takket henne, fÞr den lÞp inn mellom trÊrne.
Da hun reiste seg, la hun merke til at snĂžen rundt henne glitret annerledes. SmĂ„ gnister danset i luften, som stĂžv av stjerner. Hun sĂ„ opp â mellom trĂŠrne formet lyset en bue, som en port av lys, et Stjerneport. Hjertet slo fort.
«Er det deg, mamma?» hvisket hun.
Ingen svarte, men vinden lĂžftet skjerfet hennes som et kjĂŠrtegn. Hun gikk nĂŠrmere, og lyset pulserte, varmt og stille. For et Ăžyeblikk fĂžltes det som om hele skogen pustet.
Men sÄ, like brÄtt som det kom, ble alt mÞrkt igjen. Bare mÄnen var der, og stillheten. Elin sto alene, men ikke redd.
Hun fĂžlte en merkelig ro â som om lyset hadde lagt igjen noe inni henne. SĂ„ vendte hun blikket hjemover. Hun visste ikke hvordan, men hun var sikker pĂ„ at hĂ„pet hadde funnet veien tilbake.
Kapittel 5 â Hjemkomsten
SnĂžen hadde sluttet Ă„ falle da Elin kom tilbake til byen. Himmelen var mĂžrk, men mellom skyene skimtet hun et blekt glimt av mĂ„nen â som et Ăžye som voktet henne hele veien. Lommelykten hennes var dĂžd, men hjertet glĂždet stille, som om noe i henne fortsatt bar pĂ„ lyset fra skogen.
Husene lÄ tause. Bare lyden av stÞvlene hennes brÞt stillheten. Da hun nÄdde oppgangen, sto dÞren pÄ glÞtt. Hun pustet dypt og gikk inn.
I stuen satt Jonas, pakket inn i et teppe, med Þynene rÞde av sÞvnlÞshet. Da han sÄ henne, spratt han opp.
«Elin! Jeg trodde duâŠÂ»
«Jeg er her,» sa hun og smilte svakt. «Jeg gikk bare en liten tur.»
Han sukket og ristet pÄ hodet. «Du kunne ha gÄtt deg bort!»
«Jeg fant noe,» sa hun.
«Fant?»
Hun nikket. «En rev. Den var fanget, men jeg hjalp den fri. Og sÄ⊠sÄ jeg lys. Det var som en port, Jonas. Jeg tror det betydde noe.»
Han sÄ pÄ henne, halvt irritert, halvt rÞrt. «Du og fantasien din.»
«Det er ikke fantasi,» svarte hun. «Noen ganger viser verden oss ting vi mÄ tro pÄ, selv om ingen andre ser dem.»
Hun gikk bort til vinduet. Lyskjeden de hadde hengt opp var mĂžrk; kontakten hadde lĂžsnet. Hun bĂžyde seg, koblet den til, og rommet fyltes igjen av varmt, gyllent skinn.
«Se,» sa hun lavt. «Stjernene kom tilbake.»
Jonas smilte. «Kanskje de aldri dro.»
Da hÞrte de et svakt dunk fra gangen. DÞren Äpnet seg, og en skygge fylte dÞrÄpningen. Det var Anders. Ansiktet hans var slitent, skjegget fuktig av snÞ, men blikket var klart. I hÄnden holdt han den lille pappesken han hadde tatt med tidligere.
«Jeg gikk for Ä hente dette,» sa han. «Men⊠jeg fant noe viktigere pÄ veien.»
«Hva da?» spurte Elin.
«Mot,» svarte han stille. «Mot til Ä komme hjem.»
Han satte seg ved bordet, Ă„pnet esken og tok frem tre smĂ„ julekuler i glass â Ă©n blĂ„, Ă©n rĂžd, Ă©n gyllen.
«De er ikke nye,» sa han. «Men de er vÄre.»
Han hang dem forsiktig pÄ grenene av det lille treet deres. Da han tente lysene, speilet kulene flammenes dans, og hele rommet glÞdet.
Elin la hodet mot skulderen hans. Hun sa ingenting. Hun trengte det ikke. For i det Þyeblikket visste hun at julens hÄp ikke bodde i pakker eller lÞfter, men i menneskene som finner veien tilbake til hverandre.
Utenfor begynte klokkene i kirken Ă„ ringe. Inne, i den lille leiligheten, fĂžltes det som om hele verden pustet ut. Et lite juleeventyr hadde funnet sin slutt â og sin begynnelse.
Kapittel 6 â Lyset vender tilbake
Morgenen etter vĂ„knet Elin av en svak lukt av kaffe og brĂžd. Hun Ă„pnet Ăžynene og sĂ„ Jonas ved komfyren, med forkle og et trĂžtt smil. Utenfor var verden fortsatt hvit, men snĂžen glitret i sollyset â som om natten endelig hadde gitt slipp.
PĂ„ bordet sto tre tallerkener. Den tredje hadde stĂžv av mel og en skje i midten. Hun skjĂžnte straks at den var til Anders.
«Er han vÄken?» spurte hun.
Jonas nikket. «Han er pÄ verandaen. Han sier han bare vil puste litt frisk luft.»
Hun listet seg ut. Anders sto der i stillhet, pakket inn i en gammel jakke. SnÞfnuggene la seg i hÄret hans, men han brydde seg ikke. I hÄnden holdt han en av glasskulene fra gÄrsdagens tre.
«Jeg tenkte jeg skulle henge den her,» sa han, og lÞftet kulen. «SÄ vi husker at lyset alltid finner veien tilbake.»
Han hang den i en krok ved vinduet. Sollyset traff den, og rommet ble fylt av fargede refleksjoner â blĂ„tt, rĂždt, gull. Elin tok et steg nĂŠrmere.
«Pappa,» sa hun forsiktig, «jeg sÄ porten i gÄr. I skogen. Den var ekte.»
Han smilte svakt. «Kanskje det var den som viste meg veien hjem.»
«Du tror meg?»
«Ja,» svarte han stille. «Noen ganger mÄ man tro, selv nÄr man ikke ser.»
Hun lente hodet mot armen hans, og sammen sĂ„ de ut over byen. RĂžyken fra pipene steg rett opp i luften, og for fĂžrste gang pĂ„ lenge kjentes luften ikke tung, men lett â som om alt pusten bar med seg hĂ„p.
Jonas kom ut med koppene, og de tre sto der et Ăžyeblikk uten Ă„ si noe. Bare vinden og kirkeklokkene fylte stillheten. Det var ingen stor feiring, ingen gaver, men det var kjĂŠrlighet, og det var lys.
«Kanskje det er dette som er jul,» sa Elin lavt.
«Kanskje det,» svarte Anders. «Ikke glitter og sanger, men Ä finne veien tilbake til hverandre.»
Hun nikket. Hun visste nĂ„ at porten hun hadde sett i skogen ikke bare var laget av lys, men av alt de hadde savnet â varme, tilgivelse og troen pĂ„ at ting kunne bli bra igjen.
Kapittel 7 â Juledagen
Solen stod lav pĂ„ himmelen, og lyset som falt gjennom vinduet var gyllent og mykt. Det var juledag, og verden var stille â som om selv vinden tok en pause for Ă„ lytte.
I stuen var det varmt. Peisen knitret svakt, og duften av nystekt brÞd og kanel fylte rommet. PÄ bordet sto tre kopper, et lite fat med smÞr og syltetÞy, og en skÄl med epler som skinte som smÄ rÞde lys.
Elin satt pÄ gulvet og pakket inn tre smÄ gaver hun selv hadde laget. En papirstjerne til Jonas, et lite hjerte av garn til Anders, og en tegning av dem alle tre under et tre fullt av stjerner.
«Er vi klare for julefrokost?» spurte Jonas, som hadde funnet en rÞd nisselue og tok pÄ seg et overdrevent alvorlig uttrykk.
Elin lo. «Ja! Men du mÄ synge fÞrst!»
«Synge?»
«Ja, det mÄ man pÄ jul. SÄnn er reglene.»
Anders lo for fĂžrste gang pĂ„ lenge â en ekte latter, som fylte rommet. Han tok frem en gammel gitar som sto stĂžvete i hjĂžrnet, stemte en streng og nikket.
«Skal vi prÞve en sang?»
«Ja!» ropte Elin og klappet i hendene.
De begynte Ă„ synge âGlade jul, hellige julâ. Stemmen til Anders var rusten, men trygg, og Jonas fulgte med lavt i bakgrunnen. Elin sang hĂžyest, og tonene danset rundt som smĂ„ flammer.
Da de var ferdige, ble det stille igjen. Utenfor dalte snÞen rolig, og solen kastet et varmt skjÊr over alt. Anders sÄ pÄ barna sine.
«Vet dere,» sa han, «jeg tror dette er den beste julen jeg noen gang har hatt.»
Jonas smilte. «Selv om vi ikke har mange gaver?»
«Ja,» svarte han. «For vi har det som teller.»
Han la armen rundt dem begge. Elin lente hodet mot skulderen hans og tenkte pÄ porten av lys i skogen. NÄ visste hun at den ikke trengte Ä Äpne seg mer, for lyset hadde allerede flyttet inn i hjemmet deres.
Snart tentes de smĂ„ lysene i vinduet igjen, og rommet badet i varme farger. Det var ikke mange ord den dagen, men alt var sagt likevel â i blikk, i smil, i stillhet.
Et lite juleeventyr hadde fÄtt sitt hjerte.
Kapittel 8 â Epilog: Porten i hjertet
Kvelden hadde senket seg over byen igjen, men denne gangen var mĂžrket ikke tungt. Det var mildt, som et teppe som holdt alt sammen.
I vinduet sto det lille treet med lysene som blinket sakte, som om de pustet. Elin satt i sofaen med tegneboken sin. Hun hadde tegnet huset deres, men denne gangen var det omgitt av stjerner.
PÄ hver stjerne hadde hun skrevet et ord: hÄp, tro, familie, kjÊrlighet. Da hun var ferdig, sÄ hun pÄ tegningen og smilte.
«Hva tegner du?» spurte Anders idet han kom inn fra kjÞkkenet med tre kopper kakao.
«Bare noe jeg sÄ,» svarte hun. «En port. Men nÄ vet jeg hvor den er.»
Han satte seg ved siden av henne. «Hvor da?»
«Her.» Hun pekte pÄ brystet sitt. «Inni oss. Det er der porten i hjertet bor.»
Anders nikket sakte. «Du har nok rett. Den Äpner seg kanskje bare nÄr man tÞr Ä tro igjen.»
Elin lente seg mot ham, og sammen sĂ„ de ut av vinduet. SnĂžen glitret i lyset fra gatelyktene, og verden var stille. Det var som om alt pustet i takt â husene, himmelen, menneskene.
«Pappa,» sa hun lavt, «tror du mamma ogsÄ ser lyset vÄrt nÄ?»
Han smilte, men Þynene var blanke. «Ja, det tror jeg. Hun ser det nok hver gang vi finner veien til hverandre.»
De satt lenge uten Ă„ si noe mer. Bare lyden av peisen fylte rommet, og lukten av kakao og ved blandet seg i luften.
Utenfor begynte kirkeklokkene Ă„ ringe igjen â de samme tonene som Elin hadde hĂžrt den natten i skogen. Men nĂ„ lĂžd de ikke som et ekko av sorg, men som et lĂžfte.
Hun tenkte at kanskje julens lys aldri egentlig forsvinner. Det bare venter, stille, til noen vÄger Ä Äpne dÞren.
Hun lukket Ăžynene og sĂ„ porten for seg â den av stjerner, av varme, av tro. Og da hun Ă„pnet dem igjen, visste hun at den alltid hadde vĂŠrt der.
Inne i hjertet.
SLUTT
âš Budskapet
Noen ganger leter vi etter mirakler langt borte, mens det stĂžrste lyset finnes rett foran oss â eller inni oss. Elin lĂŠrte at porten hun sĂžkte aldri lĂ„ i skogen, men i hjertet.
Denne julefortellingen minner oss om at hÄp og kjÊrlighet ikke alltid kommer med gaver eller sanger, men med stillhet, tilgivelse og varme blikk mellom mennesker som tÞr Ä tro igjen.
For ekte jul handler ikke om alt vi Ăžnsker oss, men om alt vi allerede har. Og lyset â det finner alltid veien tilbake.
Likte du denne julefortellingen? âš
Da vil du kanskje ogsĂ„ glede deg over vĂ„re andre juleeventyr â nederst pĂ„ siden finner du flere historier Ă„ lese og dele i julen. đ
đ Om romanen âStargate â en julefortellingâ
NĂ„r vi fĂžrst leste âStargate â en julefortellingâ av Ingvild H. RishĂži, tilbake i 2021, ble vi stille.
Boken traff oss midt i hjertet â med en historie som er bĂ„de rĂ„ og Ăžm, og som viser hvordan hĂ„pet kan skinne selv i det mĂžrkeste vintermĂžrket.
Romanen forteller om to sĂžstre, Ronja og Melissa, som prĂžver Ă„ holde familien samlet mens faren kjemper mot sorg og avhengighet i et kaldt Oslo fĂžr jul.
Gjennom barnets Ăžyne skaper RishĂži et bilde av kjĂŠrlighet, mot og tro â og minner oss om at selv de minste lysglimt kan forandre alt.
Dette er ikke bare en bok for voksne, men en julefortelling for alle som noen gang har lengtet etter varme, tilgivelse og et sted Ă„ hĂžre til.
SprÄket er poetisk og Êrlig, og karakterene fÞles sÄ ekte at man nesten hÞrer pusten deres mellom sidene.
Vi anbefaler deg pĂ„ det varmeste Ă„ oppsĂžke romanen denne julen â finn den i bokhandelen, pakk deg inn i et teppe, og la deg rive med av denne moderne klassikeren i norsk litteratur.
Vi hĂ„per du vil like den like mye som vi gjorde da vi oppdaget den for fĂžrste gang i 2021. đ
đŹ Om filmen âStargate en julefortellingâ (2025)
Denne filmen har rÞrt mange nordmenn siden premieren hÞsten 2025, og det er lett Ä forstÄ hvorfor.
âStargate â en julefortellingâ, regissert av Ida Sagmo Tvedte og basert pĂ„ den prisbelĂžnte romanen av Ingvild H. RishĂži, er en visuell og fĂžlelsesmessig opplevelse som fanger bĂ„de mĂžrket og lyset i julen.
Historien fÞlger den unge Ronja og hennes sÞster Melissa, og viser pÄ vakkert vis hvordan kjÊrlighet og hÄp kan overleve selv nÄr alt virker tapt.
Med stemningsfulle bilder, varm musikk og sterke skuespillerprestasjoner har filmen blitt omtalt som Ă„rets mest rĂžrende julefilm i Norge.
Vi anbefaler deg Ă„ se den i lĂžpet av jul 2025 â gjerne sammen med noen du er glad i.
La deg synke inn i fortellingen, i lyset, i tonene â og kjenn hvordan budskapet om hĂ„p og tilgivelse fĂžlger deg lenge etter rulleteksten.
For oss ble filmen et perfekt supplement til boken â to uttrykk av den samme sjelen, fortalt pĂ„ ulike mĂ„ter, men med det samme hjertet.
Kanskje vil du fĂžle det samme. đ