Dypt inne i en skog der elvene rant som sølvbånd gjennom den grønne naturen, bodde fisken Laila. Hun var en ørret som elsket å utforske. Laila hadde en unik gave: hun kunne merke når noe ikke var som det skulle i elven. Selv den minste endring i strømmen fikk henne til å undre seg.
Over elven, høyt oppe blant tretoppene, levde ravnen Kjetil. Han var kjent som en vismann i skogen, alltid på jakt etter nye mysterier å løse. De to kjente hverandre, men hadde aldri samarbeidet før. Det skulle endre seg en skjebnesvanger dag.
En urolig strøm
Det hele begynte en klar morgen. Solen kastet gylne stråler gjennom skogen, og Laila svømte leken gjennom elven. Plutselig stoppet hun. Vannet var annerledes. Det var en svak smak av noe metallisk, og strømmen virket forstyrret. Laila visste at dette ikke var normalt.
Samtidig fløy Kjetil over elven og merket at fuglene oppførte seg merkelig. De samlet seg i små grupper, pekte mot elven og kveklet urolig. Han landet på en gren over vannet og ropte til Laila.
«Er det noe galt?»
Laila kikket opp.
«Noe er ikke som det skal. Jeg føler det i vannet.»
Kjetil fløy lavere og skrapte med klørne mot barken.
«Jeg har sett noe uvanlig nedstrøms. Kanskje vi bør sjekke det ut sammen.»
Laila nikket, og slik begynte deres første store eventyr.
En skjult trussel
De fulgte elven nedstrøms, hvor strømmen ble stadig svakere. Til slutt kom de til et område der vannet nesten sto stille. I den grunne elven lå en stor, rusten metallkonstruksjon delvis nedsenket i vannet. Små fisker svømte rundt den, men strømmen virket forstyrret, og vannet luktet ubehagelig.
«Dette må være kilden,» sa Laila og svømte nærmere. «Men hva gjør vi?»
Kjetil fløy opp for å få oversikt. Fra luften kunne han se at konstruksjonen hadde blokkert elven og lekket væske.
«Vi må fjerne den,» sa han. «Men vi trenger hjelp.»
Når alt går galt
Laila og Kjetil samlet hjelp fra skogens andre dyr. Hjorten tilbød sin styrke, mens beveren skulle gnage på de største grenene som blokkerte elven. Grevlingen, som var kjent for sin utholdenhet, hjalp til med å grave rundt den rustne metallkonstruksjonen.
Men midt i arbeidet begynte alt å gå galt. En stor del av konstruksjonen løsnet plutselig og skapte en kraftig virvel i vannet. Laila ble dratt inn i strømmen, og dyrene stoppet opp, redde for hva som kunne skje.
«Laila!» ropte Kjetil fra luften, desperat etter å finne henne.
Samarbeidets kraft
I siste liten klarte Laila å gripe tak i en gren som fløt forbi. Med Kjetils veiledning fra oven og hjelp fra beveren, klarte hun å komme seg i sikkerhet. Til tross for skrekken bestemte de seg for å ikke gi opp.
«Vi må jobbe smartere, ikke hardere,» sa Laila bestemt.
Kjetil foreslo en ny plan. Fuglene skulle samle små greiner for å lage en provisorisk dam som kunne lede vannet vekk fra metallkonstruksjonen. Samtidig skulle hjorten og grevlingen fokusere på å dra de største delene på land. Beverens gnaging ville svekke de siste forbindelsene.
Denne gangen fungerte det. Etter flere timers arbeid, med alle dyrene i perfekt harmoni, klarte de å fjerne den siste delen av konstruksjonen. Vannet begynte sakte å renne fritt igjen.
En ny begynnelse
Da solen begynte å gå ned, sto Kjetil og Laila ved bredden og så på elven som nå rant klart og rent.
«Vi klarte det,» sa Laila med et lettelsens sukk.
«Nei,» svarte Kjetil med et lite smil. «Vi klarte det sammen.»
De andre dyrene samlet seg rundt dem, og for første gang følte både Laila og Kjetil at de var en del av noe større enn seg selv.
Moralen i historien
Når alt ser mørkt ut, kan samarbeid og utholdenhet overvinne selv de største utfordringene. Ingen kan gjøre alt alene, men sammen kan vi klare hva som helst.
— En original historie for Eventyr med dyr.