
Adventstiden er den mest stemningsfulle perioden i Ă„ret, og ingenting bygger forventning som gode advent fortellinger for barn. Her finner du varme, korte julefortellinger som byr pĂ„ snĂž, nisser, tradisjoner og smĂ„ Ăžyeblikk av magi â perfekt for hĂžytlesning fĂžr leggetid eller som en daglig adventstradisjon i familien.
VÄr samling av adventshistorier, advent fortellinger og adventshistorier for barn er skapt for Ä gi ro, glede og julestemning gjennom hele desember. Hver historie er lett Ä lese, full av norsk juletradisjon og laget for at bÄde store og smÄ skal fÄ et Þyeblikk av varme i vintermÞrket.
I Ă„r har vi en helt spesiell overraskelse: en helt ny serie med advent fortellinger â Det store adventseventyret med vĂ„r kjĂŠre Nissehmm. FĂžlg nissen pĂ„ hans magiske reise gjennom Norge, dag for dag, fra sĂžr til nord. Oppdag landskap, tradisjoner og smĂ„ underverker mens Nissehmm deler sin varme, sitt âhm-hmm?â og sine gode gjerninger i 24 unike julefortellinger.
Nissehmms rute â det store adventseventyret

PÄ denne reisen vandrer Nissehmm helt fra de varme lysene i sÞr til den glitrende nordnatten. Underveis passerer han smÄ kystbyer, dype fjorder, snÞdekte fjell og stille skoger, og i hver adventshistorie dukker han opp der noen trenger litt hjelp, trÞst eller et vennlig «hm-hmm?».
NĂ„r lyset slukner, nĂ„r snĂžen faller for fort, eller nĂ„r noen glemmer hva som virkelig betyr noe i julen, finner Nissehmm alltid en mĂ„te Ă„ skape julestemning pĂ„ â slik bare en ekte nisse kan.
Her ser du kartet over den store reisen hans, ruten som binder sammen alle vÄre advent fortellinger og julefortellinger for barn. Fra Kristiansand i sÞr og helt til hans hemmelige hjem i nord fÞlger vi et eventyr som vokser litt for hver dag i desember.

Nissehmms Store Adventreise og Hvordan Han Redder Julen
Hver desember, nÄr vinteren legger seg over SÞrlandet, kommer en liten trebÄt glidende inn mot havnen i Kristiansand. Ombord stÄr Nissehmm, den vandrende nissen fra SnÞhjertet, kjent for sitt varme «hm-hmm?» og sitt altfor store blÄ antrekk. Slik begynner hans adventseventyr, en reise som alltid bringer et snev av magi inn i fÞrjulstiden.
NĂ„r han setter foten pĂ„ bryggen og rister snĂžen av lua, vet han at det er tid for Ă„ hjelpe dem som trenger lys, hĂ„p og julestemning. Fra sĂžr til nord fĂžlger han stiene av smĂ„ bekymringer og store drĂžmmer â et ekte juleeventyr for barn, fylt med varme mĂžter og stille mirakler.
đ DAG 1 Desember â Nissehmm og Adventlyset
Allerede ved den frosne kanalen i Kristiansand merket Nissehmm at noe var galt. Det var som om luften bar en uro som ikke stammet fra kulden, men fra et lite menneskehjerte i nÞd. En lav, brutt grÄt ledet ham fremover langs bryggekanten, og han fant snart lille Lars som stod helt ute ved iskanten. Gutten skalv, ikke bare av frost, men av frykt, mens blikket hans var naglet fast mot et glitrende punkt ute pÄ et tynt isflak: en rÞd adventslykt som drev lenger og lenger ut mot Äpent vann.
«Den mÄ tennes i kveld⊠Det er bestefars lykt, og uten den blir det ingen fÞrste sÞndag i advent,» hvisket Lars mens tÄrene frÞs pÄ kinnet.

Nissehmm la en beroligende, vottkledd hÄnd pÄ skulderen hans. Han sÄ faren ved det mÞrke vannet og visste at magi alene ikke alltid er lÞsningen; noen ganger trengs klÞkt. Fra den store macutoen sin fant han et stykke tÞrket fiskeskinn, sterkt og seigt. Med smÄ presise kutt og raske bevegelser lagde han en smal lÞkke og festet den til enden av den lange vandrestaven sin, mens han myste mot vinden.
«Hm-hmm? Ingen gÄr ut pÄ is tynn som pepperkake, min venn. Men du og jeg, vi kan finne en annen vei. Du blir vindvakt,» sa Nissehmm og viste Lars hvordan han skulle skjerme for vinden med hendene.
Sammen arbeidet de i stillhet. Nissehmm fisket etter hanken med staven, mens Lars passet pÄ vindkastene. De trakk lykten millimeter for millimeter inn mot trygg grunn til isflaket traff bryggekanten med et lite klirr. Da Nissehmm lÞftet lykten opp, var lyset sluknet, men Lars hadde lÊrt noe viktigere enn Ä tenne julelys; han hadde lÊrt Ä ikke gi opp hÄpet. Med varme hender vernet Lars om den nye flammen som Nissehmm tente, og julestemning ved sjÞen senket seg endelig over Kristiansand.
đŻïžDAG 2 Desember â Lyktene i Lillesand
Neste dag, i den hvite byen Lillesand, skjedde det noe uventet akkurat i «blÄtimen». Gatelyktene begynte plutselig Ä blunke urolig fÞr de sluknet helt med et sukk. Hele byen ble kastet ut i et dypt vintermÞrke, og stillheten fÞltes plutselig tung. Maja og Sofie, to tvillingsÞstre som var pÄ vei hjem, klemte hverandre hardt i redsel for skyggene som vokste rundt hushjÞrnene.

Plutselig hÞrte de et kjent, undrende «hm-hmm?» fra skyggene ved et gjerde. Nissehmm stod der med lua pÄ snei og sÄ opp pÄ de mÞrke lyspÊrene. Han virket slett ikke redd, bare nysgjerrig. Han rotet dypt i den slitte sekken sin og trakk frem en eske med lange, tykke fyrstikker som luktet av svovel og trygghet.
«De elektriske nissene leker gjemsel i dag,» forklarte han lunt til jentene. «Men vi trenger ikke strÞm for Ä lage lys i mÞrket. Tenn en lykt i hvert portal. NÄr mennesker tenner sitt eget lys, mister mÞrket sin makt.»
Han ga jentene hver sin fyrstikk, og snart spredte oppgaven seg som en lek. Naboer kom ut med lykter, og gaten lyste opp av smÄ, blafrende flammer fra hus til hus. Det var en levende julemagi som ingen kald lyspÊre kunne erstatte. Nissehmm smilte fornÞyd mens han sÄ gaten glÞde: «Lyset dere har inni dere er det mest pÄlitelige av alt, hm-hmm?»
đȘDAG 3 Desember â Pepperkakehuset i Arendal
I Arendal hersket det kaos pÄ et ellers strÞkent kjÞkken. En stresset pappa stod og prÞvde Ä bygge det perfekte pepperkakehuset etter en tegning han hadde funnet, men ingenting gikk etter planen. Veggene raste, taket skled, og den varme glasuren rant utover bordet som en klissete elv. Barna, som bare ville pynte og smake, satt musestille og triste pÄ stolene sine.
«Det skulle jo vÊre perfekt! NÄ er alt Þdelagt,» sukket pappaen oppgitt og tÞrket svette av pannen.
«Hm-hmm? Denne veggen smaker bedre nÄr den er skjev,» sa en stemme plutselig fra vinduskarmen.

Nissehmm hoppet inn gjennom det Ă„pne vinduet og lot som han sĂžkte ly for vinden. Han plukket opp en knekt veggbit fra bordet og knasket hĂžylytt pĂ„ den. Med et lurt smil forklarte han pappaen at sprekker er der lyset â og lukten av kanel â slipper ut. Han fikk den voksne til Ă„ se at et hjemmelaget pepperkakehus ikke trenger Ă„ vĂŠre som i et blad for Ă„ vĂŠre verdifullt.
Det viktigste er Ä bake med barn og ha det gÞy sammen. Snart ble de Þdelagte veggene til gjerder, og glasuren ble til snÞdekte akebakker i en fantasifull, rar landsby. Latteren fylte rommet igjen, hÞyere enn fÞr. Nissehmm bÞrstet mel av den blÄ jakken sin og nikket fornÞyd fÞr han smatt ut igjen: «Den beste oppskriften pÄ pepperkaker inneholder alltid en stor dose latter.»
đ„ŁDAG 4 Desember â JulegrĂžt uten mandel
PÄ en stor gÄrd utenfor Stavanger satt FjÞsnissen i halmen og var rasende. Han hadde fÄtt sin skÄl med grÞt, men da han spiste, fant han ingen mandel. For en FjÞsnisse er dette en stor fornÊrmelse; uten mandelen fÞlte han seg glemt og respektlÞs behandlet av menneskene pÄ gÄrden. Han reiste seg opp, rÞd i ansiktet, klar til Ä gÄ inn i stallen og lage krÞll pÄ alle hestehalene som hevn.

Nissehmm, som hadde overnattet i en krok av lĂ„ven, hĂžrte brĂ„ket og vĂ„knet. Han tittet ned i sin egen nistepakke, som han hadde fĂ„tt av budeia, og sĂ„ noe hvitt lyse mot seg. Han forstod straks hva som hadde skjedd â mandelen hadde havnet feil. Han kremtet forsiktig for Ă„ fĂ„ den sinte nissens oppmerksomhet.
«Hm-hmm? Se her, gode nabo,» sa han og holdt frem mandelen. «Den mÄ ha trillet ut av skÄlen din og ned i min da vi hilste i gÄr. En mandel pÄ avveie er fortsatt en lykkemandel.»
Med en dyp bukk rakte han mandelen tilbake til FjÞsnissen. FjÞsnissen ble straks mildere i blikket og satte seg ned igjen. Han la mandelen i grÞten sin og nikket anerkjennende. «Respekt er julens viktigste ingrediens,» mumlet han fornÞyd mens han spiste. Nissehmm hadde reddet gÄrdsfreden og sikret at tradisjonen med Ä sette ut grÞt til nissen fortsatte pÄ riktig vis, uten knuter pÄ hestehalene.
âïžDAG 5 Desember â Julepost i Haugesund
I Haugesund stod postbudet Espen med et brev i hÄnden som han ikke visste hva han skulle gjÞre med. Det var en travel desemberdag, men dette brevet stoppet ham helt opp. PÄ konvolutten stod det ingen gateadresse, bare med barneskrift: «Til bestefar, i himmelen». Espen sukket tungt; han kunne ikke levere det, men han hadde heller ikke hjerte til Ä kaste det i returbunken.

Plutselig kjente han en hÄnd pÄ albuen. «Hm-hmm? Det brevet veier mer enn frimerker kan bÊre,» sa Nissehmm mildt. Han forklarte Espen at slike brev ikke sendes med tog eller bil, men krever en annen type postgang. Han tok med seg Espen til en utendÞrs peis hvor noen varmet seg, og ba ham legge brevet forsiktig pÄ glÞrne.
«Se nÄ,» hvisket Nissehmm. «NÄr papiret blir til aske, blir ordene til rÞyk. Og rÞyken bÊrer tankene helt opp dit de skal, forbi skyene.»
Espen sÄ den hvite rÞyken stige rett opp mot stjernehimmelen i den kalde luften, og kjente en dyp ro i hjertet. Det var en annerledes mÄte Ä sende julekort pÄ, men det fÞltes helt riktig og respektfullt. Nissehmm minnet ham pÄ at savn i julen ogsÄ er en form for kjÊrlighet som fortjener Ä bli tatt pÄ alvor, fÞr han vandret videre med sekken sin.
đšïžDAG 6 Desember â SnĂžengelen som forsvant
PÄ FlÞyen i Bergen var vÊret typisk grÄtt og vÄtt, og snÞen som hadde falt om natten var i ferd med Ä forsvinne. Lille Tuva prÞvde iherdig Ä lage en snÞengel, men den smeltet nesten med en gang i sÞla og regnet. Formen flÞt utover og ble borte. «Den finnes ikke lenger!» grÄt hun, og fÞlte at alt strevet var bortkastet og at vinteren var Þdelagt.

Nissehmm kom traskende i gummistÞvler for anledningen. Uten Ä nÞle la han seg ned i gjÞrmen og sÞrpa ved siden av den utviskede formen til Tuva. Han brydde seg ikke om at den fine blÄ jakken ble skitten. Han lÄ der og sÄ opp mot de tunge regnskyene med et smil.
«Hm-hmm? Jorden husker formen, Tuva, selv om Þynene vÄre ikke ser den lenger. Engelen er lagret i bakken nÄ, som en hemmelighet mellom deg og fjellet.»
Tuva sluttet Ă„ grĂ„te og begynte Ă„ le da hun sĂ„ den skitne nissen reise seg opp med sĂžle pĂ„ ryggen. Han ristet seg som en hund, og Tuva hermet. Han viste henne at selv en regnfull jul har sin egen sjarm, og at man ikke trenger perfekt snĂž for Ă„ leke. Sammen feiret de vinterlek pĂ„ ekte bergensk vis â vĂ„tt, grisete, men varmt i hjertet.
đDAG 7 Desember â Fjellnissen ved Sognefjorden
Dypt inne ved Sognefjorden satt Gamle-Nisse under en mosegrodd steinbro. Han sÄ trist ut der han satt og kikket pÄ edderkoppnettet i taket. Han var nedfor fordi den nye, store motorveibroen lenger oppe i dalen hadde stjÄlet alle de reisende. Biler suste forbi hÞyt der oppe uten Ä ofre den gamle veien en tanke. «Ingen hilser lenger, ingen bruker den gamle veien,» klaget han til den tomme luften.

Nissehmm hadde observert ham fra skogkanten. Han visste at ensomhet er verre enn kulde. Han snek seg bort til en gruppe barn som akte i nÊrheten og vinket dem til seg. Han pekte mot den gamle broen som en mystisk portal til eventyrriket. «Hm-hmm! Hvem tÞr Ä gÄ over trollbroen med lykter i mÞrket?» ropte han utfordrende.
«Vi tÞr!» ropte barna, nysgjerrige og eventyrlystne. De kom lÞpende med lyktene sine, og lysene danset over den gamle steinen.
Gamle-Nisse rettet ryggen brÄtt da han sÄ lyset og hÞrte barnelatter under broen sin. Det var musikk i hans Þrer. Nissehmm blunket til ham fra avstand: «Gamle veier har de beste historiene, min venn.» Denne kvelden ble de gamle juletradisjoner pÄ vestlandet vekket til live igjen, og Gamle-Nisse fÞlte seg sett og viktig for fÞrste gang pÄ lenge.
đDAG 8 Desember â Julebukk i Ă lesund
I à lesunds vakre, jugendstil-gater gikk en gjeng barn utkledd som julebukker. De hadde masker og luer, men stemningen var laber. Ingen Äpnet dÞrene for dem, og det var kanskje ikke sÄ rart. De sang «PÄ lÄven sitter nissen» sÄ falskt, fort og skingrende at folk trodde det var vinden som ulte i pipene. Barna var i ferd med Ä gi opp hÄpet om godteri og ville gÄ hjem.

Nissehmm dukket opp bak et hjÞrne, ristet pÄ hodet og smilte. Han begynte Ä trampe en rolig, tung takt med staven sin mot brosteinen. Dunk, dunk, dunk. Barna stoppet opp og lyttet. Han sÄ pÄ dem med dirigent-Þyne og lÞftet hÄnden for Ä roe ned tempoet.
«Hm-hmm? Rytmen Äpner hjerter, ikke hastverk,» sa han. «Syng med magen, ikke med nesen!»
Han lÊrte dem Ä synge saktere, med glede og kraft. Da de stemte i igjen pÄ neste dÞr, med Nissehmm som usynlig dirigent i skyggen, Äpnet dÞrene seg en etter en. Folk smilte og klappet. Det ble en kveld fylt med vakre julesanger for barn og fulle godteposer. Barna lÊrte at Ä gÄ julebukk handler ikke bare om Ä fÄ, men om Ä gi en opplevelse av glede gjennom sang.
đŠDAG 9 Desember â Lille Rein i Nordfjord
Dypt inne i skogen i Nordfjord fant Nissehmm en fortvilet situasjon. En liten reinsdyrkalv hadde forvillet seg bort fra flokken og satt seg fast i et tett kratt, skremt av lukten av en rev. Den unge gjeteren Mikkel prĂžvde Ă„ hjelpe, men jo mer han nĂŠrmet seg, jo mer sparket kalven vilt rundt seg i blind frykt. Mikkel visste ikke hva han skulle gjĂžre.

Nissehmm nÊrmet seg rolig, nesten uten Ä lage lyd i snÞen. Han tok langsomt av seg det lange, myke ullskjerfet sitt. Han snakket ikke til dyret, men nynnet en dyp, monoton tone som vibrerte i luften. Han signaliserte til Mikkel at han skulle stÄ helt stille.
«Hm-hmm? Noen ganger mÄ vi lukke Þynene for Ä finne roen,» hvisket han til Mikkel. Med en rask, men myk bevegelse bandt han skjerfet varsomt over Þynene pÄ kalven.
Effekten var umiddelbar. MÞrket gjorde at dyret sluttet Ä kjempe mot synsinntrykkene, og pusten roet seg. Mikkel kunne nÄ trygt lÞsne grenene som holdt bena fast. Da kalven var fri, strÞk Nissehmm den over mulen fÞr han tok av skjerfet. Han lÊrte Mikkel at dyrene om vinteren trenger tÄlmodighet og stillhet like mye som mat. I skogens ro fant bÄde gutt og rein trygghet igjen.
âDAG 10 Desember â Stjerna over Stryn
HÞyt oppe i den bratte fjellsiden ved Stryn bodde gamle HÄkon alene i et lite hus. Hver kveld i desember hadde han en fast tradisjon; han pleide Ä stÄ ved vinduet og se etter en spesiell, klar stjerne. Det var den stjernen han alltid hadde sett pÄ sammen med kona si fÞr hun gikk bort. Men i Är hang skyene lavt, grÄtt og tungt over taket i ukevis. HÄkon sukket og kjente pÄ en dyp ensomhet i julen; uten stjernen fÞltes huset tomt og minnene fjerne.

Utenfor klatret Nissehmm stille opp pÄ det isete torvtaket. Han hadde sett HÄkons triste ansikt gjennom ruten og forstÄtt savnet. Han satte seg pÄ mÞnet og sÄ opp mot det kompakte skydekket. Han visste at han ikke kunne styre vÊret, men han kunne kanskje hjelpe vinden litt pÄ vei.
«Hm-hmm? Skyer er bare gardiner, de kan trekkes til side,» mumlet han. Nissehmm reiste seg, rettet pĂ„ hatten, og begynte Ă„ blĂ„se rytmisk og kraftig opp mot det grĂ„ dekket: «Hm-hmm… pffft! Hm-hmm… pffft!»
Som ved et lite mirakel, eller kanskje bare vinden som endelig snudde, Äpnet det seg en liten sprekk i skydekket. Akkurat gjennom den riften lyste en klar, sterk stjerne rett ned i HÄkons mÞrke stue. Gamlingen smilte bredt for fÞrste gang pÄ lenge og vinket mot himmelen. Nissehmm nikket fornÞyd fra taket fÞr han skled ned; selv i mÞrket er det lov Ä ha hÄp og lys. De vi savner skinner alltid, vi mÄ bare vente tÄlmodig pÄ at det klarner opp.
đčDAG 11 Desember â Trollet i TrĂžndelag
Dypt inne i TrÞndelags mÞrke skoger satt Brumle, et ungt og noksÄ klossete troll. Han elsket julen mer enn noe annet og ville sÄ gjerne synge «Glade Jul» slik han hÞrte menneskene gjÞre. Men hver gang han Äpnet munnen, hÞrtes stemmen hans ut som et steinras i en trang klÞft. Det var hÞyt, skrapende og skummelt. Ekorn, fugler og rev flyktet i redsel hver gang han tok en tone. «Jeg Þdelegger alt!» brÞlte Brumle fortvilet sÄ snÞen falt fra grantrÊrne.

Nissehmm, som var pÄ vei nordover etter besÞket i Stryn, hÞrte brÄket og trodde fÞrst det var jordskjelv. Han tittet forsiktig frem bak en stor granlegg og sÄ det triste trollet. Han gikk uredd frem og stilte seg pÄ en stein foran Brumles enorme fÞtter.
«Hm-hmm? Det var da voldsomt til volum,» sa han vennlig. «Men norske troll har ogsÄ musikk i seg, Brumle. Du mÄ bare finne riktig knapp. PrÞv Ä synge med munnen igjen!»
Nissehmm lĂŠrte trollet Ă„ nynne med lukket munn â boca chiusa. Da Brumle prĂžvde dette, ble det skrapende brĂžlet forvandlet til en dyp, vibrerende basslyd, som en kontrabass laget av fjell. Det var vakkert, mĂžrkt og beroligende. Snart kom dyrene nysgjerrig tilbake for Ă„ lytte til trollet som endelig kunne synge julen inn pĂ„ sin egen mĂ„te. «Hm-hmm, alle stemmer trengs i koret,» smilte Nissehmm og vandret videre i takt til basstonene.
đDAG 12 Desember â Juleklokker i Trondheim
Oppe i tÄrnet ved den mektige Nidarosdomen i Trondheim stod klokkeren og frÞs sÄ tennene klapret. Den store, gamle bronseklokken ville ikke klinge som den skulle. Kulden hadde gjort metallet stivt og mekanismen treg, og lyden som kom ut var hard, kort og metallisk. Den manglet helt den varme, bÞlgende klangen som hÞrer til en tradisjonell julefeiring. «Det blir ingen julestemning av dette brÄket,» sukket han og masserte de kalde hendene sine.

Nissehmm hadde sneket seg opp i tÄrnet via takrennene mens klokkeren tok en pause for Ä drikke kaffe. Han sÄ problemet med en gang. Han rotet i macutoen sin og fant en liten boks med fineste gÄsefett. Han klatret smidig opp pÄ bjelkene over klokken.
«Hm-hmm? Litt smÞring og litt varme ord, det trenger vi alle, bÄde folk og klokker,» hvisket han til metallet mens han gned fettet inn i opphenget og nynnet melodien Brumle hadde lÊrt ham i skogen.
Da klokkeren kom tilbake og dro i tauet neste gang, skjedde forvandlingen. En dyp, fyldig og varm klang runget ut over byen og fikk snÞen pÄ takene til Ä dirre. Det var selve lyden av jul som vekket Trondheim til liv. Nissehmm satt pÄ takmÞnet utenfor og kjente vibrasjonene i hele kroppen. «NÄ kan Nidarosdomen jul begynne,» sa han fornÞyd, og akte ned takrennen mot neste eventyr.
âïžDAG 13 Desember â SnĂžvĂŠr i RĂžros
I bergstaden RÞros var det kaldt, sÄ bitende kaldt at pusten frÞs til is fÞr den forlot munnen. Lille Olav stod i vinduet i et av de gamle trehusene og ventet utÄlmodig. Bestemor skulle komme med toget sÞrfra, men en voldsom snÞstorm hadde dekket alle veiene og stiene fra stasjonen. «Hun finner aldri frem i denne snÞen, hun kommer til Ä snu!» tenkte Olav redd, for han visste hvor vanskelig det var Ä gÄ i dyp snÞ for gamle ben.

Plutselig banket det hardt pÄ porten. «Hm-hmm? Ingen gÄr seg vill hvis vi lyser vei og mÄker sammen,» sa Nissehmm, som stod der dekket av snÞ. Han snudde seg og ropte ut i gaten med overraskende kraft: «Ut med sparkene! Tenn lyktene! Vi har en bestemor Ä hente!»
I RÞros vet alle at sparkstÞtting fÞre er hellig, og nÄr noen trenger hjelp, stiller man opp.
Snart dannet det seg en lang rekke med sparker, hver med en lykt festet foran. Som en lysende, glidende slange beveget de seg gjennom de hvite gatene mot stasjonen. Da bestemor steg engstelig av toget, ble hun ikke mÞtt av mÞrke og snÞ, men av et hav av lys og smilende naboer. Nissehmm sÄ Olav kaste seg rundt halsen hennes og visste at oppdraget var utfÞrt. Vinterkulda biter ikke nÄr varmen fra fellesskapet er stor nok.
đDAG 14 Desember â Julemarknaden i Oppdal
PÄ det populÊre julemarkedet i Oppdal luktet det deilig av brente mandler og vÄt ull, men stemningen var likevel ikke god. Midt pÄ plassen stod to selgere av julekranser og kranglet hÞylytt. De diskuterte hvem som hadde de stÞrste konglene og de grÞnneste greinene. De ropte over hverandre, og folk gikk raskt forbi bodene deres for Ä slippe unna brÄket. Det var lite raushet i julen Ä spore i den kroken av markedet.

Nissehmm observerte dette med et sukk. Han gikk rolig bort til den ene selgeren. «Hm-hmm? Jeg tar en gren av den der,» sa han og pekte. SĂ„ gikk han til den andre: «Og en gren av den der.» Midt pĂ„ torget, synlig for alle, satte han seg ned i snĂžen og begynte Ă„ binde granbaret sammen. Det ble en rar, bustete krans, litt skjev og med ulike kongler â en ekte blandingskrans.
«Se her!» ropte Nissehmm og lÞftet opp verket sitt. «En samarbeidskrans! Dobbelt sÄ rar, men dobbelt sÄ sterk!»
Folk begynte Ä le av den rare kreasjonen, og de to kranglefantene sÄ pÄ hverandre og rÞdmet av skam. De skjÞnte plutselig at hÄndverk jul handler om Ä skape glede, ikke konkurranse. Snart hjalp de hverandre med Ä selge, og markedet ble fylt av latter igjen. Nissehmm hengte den stygge kransen pÄ en lyktestolpe som et varig minne om at vennskap er viktigere enn salgstall.
đ§ąDAG 15 Desember â Skinnlua i Namsskogan
Ved inngangen til det ville nord, i de dype skogene i Namsskogan, satt unge Isak under et stort tre. Han var fortvilet og kald. Han hadde mistet sin arvede samisk lue, den vakre skinnlua som bestefar hadde sydd til ham. Vinden hadde tatt den mens han gikk pÄ ski. «Uten den er jeg ikke meg selv,» tenkte Isak. Det handlet om mer enn bare Ä fryse pÄ Þrene; det handlet om Ä miste en del av sin arv og tradisjon.

Nissehmm kom traskende gjennom snÞen, med istapper i skjegget. Han sÄ sporene i snÞen og forstod hva som hadde skjedd. Han husket godt reinsdyret i Nordfjord og visste hvor viktig naturen er her oppe. «Hm-hmm? Skogen tar vare pÄ ting, men lÄner dem noen ganger bort,» sa han og pekte opp i et tre. Der, i en lun grenklÞft, satt en hel familie ekorn og varmet seg inne i den myke skinnlua.
Isak reiste seg for Ä riste dem ned, men Nissehmm stoppet ham med en hÄnd. «Vent. De fryser ogsÄ. Vi mÄ gjÞre et bytte.»
Nissehmm tok av seg sitt eget tykke ullskjerf, klatret litt opp og la det i en annen grenklÞft som et mykt reir. Ekornene, som var smarte dyr, pilte raskt over til den nye, store «sengen». Isak fikk lua si tilbake, fortsatt varm fra dyrene. «Respekt for naturen gir alltid belÞnning,» sa Nissehmm lurt. Isak satte lua pÄ hodet og kjente varmen fra bÄde bestefar, dyrene og nissen.
đDAG 16 Desember â Nordlyset i MosjĂžen
I den historiske SjÞgata i MosjÞen stod en gruppe barn i pysjamas og trykket nesene flate mot vinduet. De hadde ventet i flere dager pÄ Ä se nordlys, men himmelen var bare sort, tom og kjedelig. De banket pÄ ruten og ropte til himmelen at den skulle vÄkne. «Himmelen er Þdelagt,» sa en liten jente skuffet og trÞtt. «Den vil ikke lyse for oss.»

Nissehmm stod ute i den kalde gaten og sÄ opp. Han visste at aurora borealis norge kan vÊre sjenert og lunefull, som en katt. Han gikk bort til vinduet der barna stod og banket forsiktig pÄ glasset med en finger.
«Hm-hmm? Hun liker ikke brÄk,» sa han lavt gjennom ruten sÄ barna kunne lese leppene hans. «Lyset er sky. Dere mÄ invitere henne med stillhet.»
Barna forstod. De ble helt stille. De sluttet Ä rope, sluttet Ä banke, og bare ventet. Og der, i den dype stillheten, begynte det. En svak grÞnn stripe danset forsiktig frem over takene, sÄ en til, helt til himmelen bÞlget i elektrisk grÞnt og lilla. Det var en magisk natt som speilet seg i Þynene deres. Nissehmm blunket til barna og forsvant rundt hjÞrnet. Noen ganger mÄ man vÊre helt stille for Ä oppleve de stÞrste underverkene i mÞrketid lys.
đDAG 17 Desember â Julefisken i Lofoten
Ute i det ville Lofoten, blant rÞde rorbuer og den skarpe lukten av salt sjÞ, hadde fiskeren Torstein et stort problem. Han hadde nettopp kommet til land med den aller fineste torsken, den som var tiltenkt Ä bli selveste julemiddag fisk for familien. Men brygga var dekket av is, og da han skulle lÞfte kassen, sprellet fisken seg ut. Den landet pÄ isen og skled faretruende raskt mot kanten og det mÞrke havet. «Nei! Der farer jula!» ropte Torstein og lÞp etter, men han var for treg.

Nissehmm stod tilfeldigvis pÄ en pÄle og sÄ dramaet utspille seg. Han forstod at han ikke kunne nÄ fisken med hendene uten Ä falle uti selv, men han hadde staven sin. Han mÄtte tenke fort. I stedet for Ä slÄ etter fisken, som ville skjÞvet den uti, gjorde han en rask bevegelse.
«Hm-hmm? Litt kiling mÄ til!» sa han og kilet fisken raskt under buken med tuppen av staven.
Torsken skvatt til av den uventede berĂžringen og gjorde et desperat hopp â ikke ut i havet, men rett opp i luften og bakover, hvor den landet pladask i en stamp med vann som stod pĂ„ brygga. «En spenstig torsk til jul smaker best!» lo Nissehmm. Torstein tĂžrket svetten og takket nissen med et fast hĂ„ndtrykk. Kystkulturen er hard, men med litt nissehjelp og humor ble middagen reddet. Nissehmm rettet pĂ„ hatten; nĂ„ nĂŠrmet han seg nord, og reisen gikk mot slutten.
đȘïžDAG 18 Desember â Stormnatten i VesterĂ„len
Ute pÄ kysten av VesterÄlen herjet en voldsom vinterstorm norge er kjent for. Vinden ulte rundt hushjÞrnene pÄ den lille gÄrden, og snÞen pisket mot vinduene som sinte veps. Inne i fjÞset var det panikk; sauene breket hÞyt og geitene stanget urolig i veggene, livredde for det voldsomme brÄket der ute. Bonden prÞvde Ä roe dem, men hans egen uro smittet over pÄ dyrene.
Da dÞren gled opp, var det ikke mer vind som kom inn, men en liten skikkelse som bÞrstet snÞ av en altfor stor frakk. Nissehmm gikk rolig midt inn i flokken, satte seg ned i en haug med hÞy og fant frem strikketÞyet sitt fra macutoen. Han enset ikke stormen, men begynte Ä nynne en lav, rytmisk melodi mens pinnene klirret jevnt: «klikk-klakk, klikk-klakk».

«Hm-hmm? Vinden har bare mye pÄ hjertet i kveld,» sa han rolig til en skjelvende geit. «Vi trenger ikke rope hÞyere enn den, vi kan bare vÊre stille sammen.»
Roen hans spredte seg som ringer i vann. En etter en la dyrene seg ned rundt ham, bysset i sÞvn av den monotone lyden av strikkepinner og nynning. Nissehmm viste dem at trygghet for barn og dyr ikke handler om at stormen mÄ slutte, men om Ä finne roen i midten av den. Da morgenen kom, sov alle dyrene pÄ gÄrden jul inn, mens stormen raste fra seg utenfor.
đ°DAG 19 Desember â SnĂžhulen i Narvik
I de bratte bakkene over Narvik prÞvde sÞsknene Erik og Lina Ä bygge snÞhule, men det gikk ikke bra. SnÞen var tung, og stemningen var enda tyngre. De kranglet hÞylytt om hvem som skulle bestemme, og hvem som gravde feil. «Du Þdelegger alt!» ropte Erik og hakket lÞs pÄ taket, som plutselig ga etter. Et stort flak med snÞ raste ned og truet med Ä begrave hele inngangen.
Akkurat i det taket skulle kollapse helt, smatt Nissehmm inn og stilte seg midt i hulen. Han strakk seg sÄ lang han var, og den lange, stive nisselua hans traff snÞtaket og holdt det oppe som en levende sÞyle. Han stod der som en stiv pinne og sÄ pÄ barna med et lurt blikk.

«Hm-hmm? Jeg kan stÄ her til pÄske, eller dere kan begynne Ä spa sammen,» sa han presset. «To spader som krangler graver ingen hule, men to som samarbeider bygger et slott.»
Barna forstod alvoret. De sluttet Ä krangle og begynte Ä jobbe lynraskt sammen for Ä forsterke veggene og redde nissen. Da taket endelig var trygt («sinteriza» i kulden), krÞp Nissehmm ut og bÞrstet snÞ av hatten. De hadde skapt en perfekt snÞborg, og lÊrte at samarbeid barn imellom er den sterkeste sementen som finnes i vinterlek.
đąDAG 20 Desember â Hurtigruten-julen i Bardu
Langt inne i landet, i Bardu, satt en gruppe barn og stirret ut i den endelÞse polarnatt. Det var mÞrkt dÞgnet rundt nÄ, og de fÞlte seg isolert fra resten av verden. De savnet kysten og lyden av den store verden. «Vi fÄr aldri se Hurtigruten herfra,» sukket minstemann. «Julen kommer ikke hit til skogen, den reiser bare med bÄt.»
Nissehmm, som satt pÄ en trestubbe og spikket, reiste seg. Han visste at lengsel kan vÊre tung Ä bÊre. Han tok frem et lite, rundt speil fra macutoen sin. Han klatret opp i den hÞyeste furua og vinklet speilet slik at det fanget den tynne strÄlen av mÄnelys og sendte den som et signal langt, langt ut mot kysten i vest. Blink, blink, blink.

«Hm-hmm? Selv den lengste avstand kan krysses med lys,» hvisket han. Og sÄ, etter en lang stillhet, kom det svakt, men tydelig gjennom den kalde luften: et dypt «TOOT-TOOT» fra havet.
Barna jublet. Det var Hurtigruten vinter-hilsenen, sendt spesielt til dem. De fÞlte seg plutselig koblet pÄ verden igjen. Nissehmm lÊrte dem at selv i dypeste mÞrketid i nord er vi aldri helt alene hvis vi vet hvordan vi skal sende et signal om vennskap.
đDAG 21 Desember â Den Tapte Julegaven
Ved foten av de majestetiske Lyngenalpene satt lille Kari og grÄt sÄ tÄrene laget smÄ hull i snÞen. Hun hadde mistet det viktigste hun hadde: en liten pakke med en hjemmelaget sÞlje til mamma. Den hadde falt ut av lommen hennes et sted i den dype lÞssnÞen. «NÄ fÄr ikke mamma gave til mor,» hulket hun. «Det er umulig Ä finne den i alt dette hvite.»
Nissehmm kom vaggende pÄ truger. Han sÄ ikke etter spor med Þynene, for snÞen skjuler alt. I stedet lukket han Þynene og trakk pusten dypt inn gjennom den store nissenesen sin. Han snuste mot Þst, sÄ mot vest, som en jakthund.

«Hm-hmm? KjÊrlighet har sin egen lukt, vet du. Det lukter av mandariner, nellik og en liten bit av hjertet ditt,» sa han. Han krÞp pÄ alle fire og stakk hÄnden rett ned i en snÞfonn.
Han trakk opp den lille pakken. Kari kunne nesten ikke tro det. Nissehmm tĂžrket snĂžen av papiret og ga henne den mistet julegave tilbake. Han lĂŠrte henne at det vi lager med kjĂŠrlighet aldri blir helt borte, fordi det etterlater seg spor som er sterkere enn synet. NĂ„ duftet hele dalen av lukten av jul.
đDAG 22 Desember â Julenatten ved Fjorden
Det var lille julaften, og en bil stod med panseret oppe pÄ en Þde vei pÄ KvalÞya. En hel familie fra byen var strandet i kulden, langt fra folk. Motoren var dÞd, og bilen ble raskt kald som en fryseboks. Barna frÞs og foreldrene var redde. «Skal vi feire jul her i grÞfta?» spurte den minste med skjelvende stemme. MÞrket fÞltes truende og uendelig.
Da hÞrte de en merkelig lyd. Dunk-dunk-dunk. Nissehmm stod ved et veiskilt og slo takfast pÄ metallet med staven sin. Lyden bar langt i den stille luften. Han sÄ ikke pÄ familien, men opp mot en gÄrd som lÄ mÞrk og stille lenger oppe i lia. Han fortsatte Ä banke: et nÞdsignal, men med rytmen av et julehjerte.

«Hm-hmm? Hvor det er hjerterom, er det husrom,» mumlet han.
Plutselig tentes utelysene pÄ gÄrden. En dÞr gikk opp, og en bonde kom ut pÄ trappa for Ä se hva lyden var. Da han sÄ bilen, vinket han dem opp. Familien ble tatt imot med varm kakao og ulltepper av fremmede som ble til venner. Nissehmm snek seg vekk i skyggene, fornÞyd. Han hadde vist at ekte nordnorsk jul handler om gjestfrihet og Ä Äpne dÞren for den som trenger det.
âšDAG 23 Desember â Veien mot Nordlysheim
Det er natt til julaften. Nissehmm vandrer nÄ alene gjennom et landskap som ikke lenger finnes pÄ noe kart. Han er pÄ grensen mellom menneskenes verden og nissenes rike, Nordlysheim. Det er helt stille, en hellig stillhet som bare finnes denne ene natten i Äret. Han stopper opp og tar av seg macutoen for Ä sjekke innholdet fÞr han kommer hjem.
Han rister pÄ sekken. Den er tom. Han har gitt bort alt: fyrstikkene i Lillesand, skjerfet i Namsskogan, speilet i Bardu, fettet i Trondheim. En liten skygge av tvil gÄr over ansiktet hans. «Hm-hmm? Kommer jeg tomhendt hjem til festen?» tenker han. «Har jeg ingenting Ä vise frem etter den lange reisen?»

Men da han Äpner sekken, strÞmmer et varmt, gyllent lys ut. Det er ikke ting der inne, men minner. Hvert takk, hvert smil, hver lettelse han har mÞtt pÄ veien, har fylt sekken med lys.
Nissehmm smiler sÄ rynkene rundt Þynene danser. Han forstÄr nÄ at en nisse aldri er fattigere enn nÄr han beholder alt selv, og aldri rikere enn nÄr han har gitt alt bort. Med sekken lysende pÄ ryggen trasker han over den siste bakketoppen. En magisk reise er over, og han er klar for Ä feire med en dyp fÞlelse av takknemlighet.
đDAG 24 Desember â Hjem til Nordlysheim
Endelig er det julaften feiring i Nordlysheim! Dalen er skjult for mennesker, men den lyser opp av tusenvis av bÄl og nordlys som danser i takt med felespill. Hundrevis av nisser er samlet; fjÞsnisser, skognisser og blÄnisser sitter ved langbordene. Luften dufter av grÞt, kanel og fred. Nissehmm blir tatt imot som en helt, og alle venter spent pÄ hans tale.
Han reiser seg, sliten men lykkelig. Han ser utover forsamlingen. De forventer kanskje historier om heltedÄder og magi. Men Nissehmm lÞfter bare koppen sin med einerbÊrsaft, ser pÄ vennene sine og sier de eneste ordene som trengs denne kvelden.

«Hm-hmm? Det er de smÄ ordene som varmer mest. Det er de smÄ gjerningene som bygger de stÞrste broene. God jul, mine venner.»
Stillheten som fÞlger er ikke tom, den er full av forstÄelse. Alle nikker. De vet at han har rett. Julens budskap handler ikke om gaver eller stas, men om Ä se hverandre, hjelpe hverandre og dele varmen. Og mens nordlyset slÄr en bue over himmelen, kjenner bÄde nisser og mennesker over hele landet den samme julefred senke seg. Nissehmm setter seg, tar en skje grÞt og blunker ut mot deg, leseren. NÄ er det din tur.
SLUTT

Takk for at dere ble med pĂ„ reisen đ
SÄ er vÄr lange reise over for denne gang. Vi har fulgt Nissehmm fra sÞr til nord, gjennom storm og stille, og sett hvordan smÄ gjerninger kan skape stor magi. Likte dere turen? Hvilken luke var deres favoritt? Kanskje har dere lÊrt, akkurat som Nissehmm, at det viktigste i julen ikke er det vi har i hendene, men det vi har i hjertet.

NÄ hÄper vi at dere tar med dere litt av Nissehmms lune ro inn i selve juledagene. Husk Ä stoppe opp innimellom, ta en pause fra stresset, og kanskje si et lite, undrende «hm-hmm?» hvis ting gÄr litt for fort. Nyt hÞytiden, ta vare pÄ hverandre, og ha en riktig, riktig god jul!
Vil dere lese flere juleeventyr? đ
Julens magi trenger ikke Ă„ slutte her. Vi har samlet mange flere klassiske og nye fortellinger som passer perfekt til romjulen.