En julefortelling er en av de mest elskede og gjenfortalte julehistoriene gjennom tidene. Fortellingen har blitt et fast innslag i desember både for barn og voksne, og forbindes med varme, fellesskap og ekte julestemning. Selv for nye generasjoner er En julefortelling et møte med tradisjon, moral og en tidløs påminnelse om hva julen egentlig handler om.
Historien ble skrevet av Charles Dickens i 1843, og omtales ofte som en julefortelling dickens for å fremheve dens klassiske og historiske betydning. Dickens ønsket å vise hvordan godhet, empati og omtanke kan forandre både enkeltmennesker og hele samfunn – et budskap som fortsatt berører lesere over hele verden.
Nå kan du lese hele den gjenfortalte versjonen nedenfor. Vi har tilpasset språket og rytmen slik at barn kan oppleve historien på en nær og forståelig måte, uten å miste den opprinnelige stemningen. Bli med fra første side – Scrooges reise begynner her.
En julefortelling: Gjenfortalt historie i full lengde
Vil du hoppe til en bestemt del? Fortsett der du slapp.
Stave I: Marley’s spøkelse 👻
Ebenezer Scrooge var en mann som likte kulde bedre enn varme. Han sparte på alt, både penger og vennlighet, som om hvert lite smil kostet en formue. Folk i gaten hilste forsiktig når han gikk forbi, for ansiktet hans var like stramt som vintervinden. Jul? Det mente han bare var tull. En julefortelling om glede og varme passet ikke inn i hans verden.
Kontoret hans var like kjølig som humøret. Et lite rom, mørkt og trekkfullt, der isen nesten la seg på rutene. Midt i kulden satt den tålmodige Bob Cratchit og skrev med kalde fingre. Han turte nesten ikke be om mer kull til ovnen.
«Mer kull, sir? Det er svært kaldt i dag …»
Scrooge svarte uten å se opp:
«Mer kull? Skal vi smelte bort alt overskuddet vårt også?»
Bob nikket stille og fortsatte arbeidet, mens han pustet varm luft på hendene for å holde dem i gang. Slik begynte dagen hos Scrooge – med kulde, stillhet og ingen spor av julens glede.
Dagen fortsatte like kaldt som alltid, da døren plutselig åpnet seg og nevøen Fred kom inn med et stort smil. Han bar med seg hele følelsen av jul, varme og lys – alt det Scrooge helst ville slippe.
«God jul, onkel!» sa Fred muntert. «Julen er en tid for glede og håp.»
Scrooge knep øynene sammen.
«God jul? Bare tull og tap av penger.»
Fred lo mildt, vant til onkelens måte å være på, før han ønsket Bob en god dag og forlot kontoret i samme gode humør som han kom.
Kort tid etter kom to herrer inn for å samle inn penger til de fattige.
«Mange har det vanskelig nå i julen. Kunne De kanskje gi et lite bidrag?»
Scrooge ristet stramt på hodet.
«De som ikke klarer seg, får gå til arbeidshusene. Jeg gir ingenting.»
Herrene takket høflig, men forlot rommet tydelig skuffet. Slik avviste Scrooge alle – like kald som vinteren utenfor.
Da kvelden falt på, trakk Scrooge seg tilbake til sitt ensomme hus. Det var stort, gammelt og mørkt, som om det holdt pusten i den tåkelagte luften. Etter å ha spist sin triste middag alene, gikk han hjemover, mot den tunge inngangsdøren.
Det var her det underlige skjedde. Huset var Marleys hus også, og dørhammeren var den samme. Men idet Scrooge skulle gripe fatt i den kalde, massive messingringen, så han at den endret seg. Den var ikke lenger en dørhammer. Den var ansiktet til Jacob Marley. Et spøkelsesaktig ansikt med stirrende, livløse øyne.
Scrooge kjente et kaldt støt av vantro.
«Tull og tøys!» mumlet han skarpt, idet han gned seg hardt i øynene.
Da han åpnet dem igjen, var det bare den gamle messinghammeren der. Dette var det første tegnet på det overnaturlige, men Scrooge låste døren bak seg med ekstra forsiktighet og nektet å tro det han hadde sett.
Scrooge låste døren og gikk opp trappen, misfornøyd over at han måtte tenne et ekstra lys. Han satte seg i sitt kalde rom. Plutselig begynte alle klokkene i huset å ringe, etterfulgt av en tung, fryktelig lyd fra nede – lyden av et metall som ble dratt opp trappene. Døren åpnet seg, og Jacob Marley sto der. Han var gjennomsiktig, men kledd i sine gamle klær. Rundt seg hadde han en lang, raslende lenke, som var festet med regnskapsbøker, kasseapparater og tunge pengeskap.
«Fortell meg, spøkelse,» krevde Scrooge, «hvorfor er du lenket?»
«Jeg bærer lenken jeg smidde i livet,» svarte Marley med en hul røst. «Den er laget av min grådighet og min manglende omsorg for menneskeheten. Min straff er å vandre uten hvile og aldri kunne hjelpe.»
Marley flyttet sitt lidende blikk til Scrooge.
«Jeg kommer med en siste advarsel, Ebenezer. Du bærer en lenke selv, like tung og lang. Du vil bli hjemsøkt av tre ånder; uten deres besøk kan du ikke unngå min forbannede skjebne.»
Marley hevet sin skremmende hånd, og den fryktelige lenken raslet i advarsel.
«Den første ånden kommer i morgen, når klokken slår ett. Den andre kommer neste natt på samme tid. Og den tredje vil ankomme natten etter det, når det siste slag av midnatt lyder. Husk min advarsel, Ebenezer!»
Scrooge skalv. Han prøvde å gjemme sin dype frykt bak sint vantro.
«Jeg … jeg tror ikke på dette!» stammet han, med et ansikt like hvitt som et laken. «Dette er bare tull forårsaket av dårlig fordøyelse!»
Marleys ansikt uttrykte dyp sorg. Han hadde gjort sitt. Uten å svare, begynte ånden å gå baklengs. Den hule lyden av de tunge, raslende lenkene forlot rommet, gikk ned trappene og tonet ut i det fjerne nattemørket. Til slutt var det bare en dyp, lammende stillhet igjen i huset.
Scrooge slengte seg i sengen uten å skifte klær. Han var lammet av frykt og utslitt. Han klarte bare å vente, engstelig på det første slaget av klokken som ville bringe Ånden fra fortiden.
Stave II: Den første ånden – Fortidens jul 🕯️
Klokken slo ett. Lyden var lav og hul. Scrooge våknet øyeblikkelig. Han skjøv frykten unna, og ventet spent på den første ånden. Da slaget tonet ut, lyste det plutselig opp i rommet. Ved sengen sto et underlig syn. Det var på samme tid som et barn og en eldgammel mann. Det hadde et lyst, ungt ansikt og skinnende, hvitt hår. Ut fra hodet strømmet en sterk glød, som om det var en flamme.
«Er du Ånden jeg ble varslet om?» spurte Scrooge, som knapt klarte å puste.
«Jeg er Fortidens Jul,» svarte figuren med en myk stemme.
«Hvorfor har du kommet hit?»
«For å hjelpe deg. Ditt liv er ditt eget ansvar.»
Scrooge knep øynene sammen i typisk motstand. Han likte ikke å få råd fra noe som var så unormalt som denne lysende skikkelsen.
«Jeg vil helst sove i fred. Jeg trenger ikke å se fortiden.»
Ånden tok Scrooge i armen, og i neste øyeblikk svevde de gjennom luften. De landet på et frostdekket jorde, nær den gamle skolen der Scrooge tilbrakte sine barneår. Skolen sto mørk og tom i snøen.
«Kjenner du stedet, Ebenezer?» spurte Ånden.
Scrooge sukket. Han kjente igjen hver eneste stein i bygningen.
«Jeg var en gutt her,» hvisket han.
De gikk inn. Klasserommene var stille og kjølige. De så Scrooge som en liten gutt, etterlatt alene ved et gammelt skrivebord i juleferien. Ensomheten hang tungt i luften. Mens de andre barna var hjemme, leste han i ensomhet og prøvde å glemme at ingen kom for å hente ham.
«Stakkars barn,» mumlet Scrooge, og for første gang viste ansiktet hans et spor av sorg.
Gutten så opp fra boken. Selv om han var alene, smilte han. I hans sinn var det ikke tomt; det var fylt av fantasivenner. Han så Robinson Crusoe kjempe mot pirater, og Ali Baba utforske skatter. Han drømte seg bort fra kulden og den tunge virkeligheten.
«Disse vennene var de eneste jeg hadde i julen,» sa Scrooge, og en varm tåre falt.
Plutselig ble den tomme skolen fylt av lys da en liten skikkelse løp inn i rommet. Det var hans søster, Fan, som var langt yngre enn ham selv, men fylt av en enorm varme. Hennes lille ansikt strålte av øyeblikkelig glede. Hun kastet seg rundt halsen på den ensomme gutten.
«Kjære bror! Jeg har kommet for å ta deg med hjem!» ropte hun, hennes stemme dirret av spenning. «Hjem for godt, Ebenezer! Far har blitt så snill i det siste, og han har sagt at du aldri skal komme tilbake til dette grusomme stedet.»
Den unge Scrooge, som var vant til kulde og forlatthet, klarte knapt å tro det. Dette var et øyeblikk av ren, uventet lykke. Fan pakket ham inn i et varmt skjerf og trakk ham mot døren. De forlot skolen som to glade sjeler.
«Hun var alltid en solstråle i mitt liv,» hvisket Scrooge til Ånden.
«Hun var det snilleste mennesket jeg har kjent. Og hun ble mor til din nevø, Fred.»
Igjen svevde de gjennom tid og rom. Ånden stoppet i en butikk, fylt med en varm glød av stearinlys og smittende latter. Dette var kontoret hvor Scrooge hadde jobbet som ung lærling.
De så den muntere gamle mannen, Fezziwig, som eide stedet. Akkurat idet klokken slo kvelden på julaften, klappet han i hendene.
«Kom igjen, gutter!» ropte han med en sprudlende stemme. «Arbeidet er ferdig for i kveld! La oss feire Jul!»
Øyeblikkelig glemte alle arbeiderne tretthet og kulde. Fezziwig og hans kone forvandlet kontoret til en strålende festsal. Det var musikk, dans og overflod av mat. Unge Ebenezer Scrooge, sammen med sine kolleger, danset og lo av glede. Dette var et syn fylt med ekte julestemning.
Scrooge, som sto ved siden av Ånden, begynte å smile.
«Fezziwig! Så generøs han var!» mumlet han. «Det var bare noen få mynter han brukte, men gleden han ga, var enorm!»
Ånden nikket.
«Ja, en mester kan spre lykke eller ulykke med bare et lite ord. Hva har du å si om ham, nå som du er din egen mester?»
Scrooge ble stille. Han tenkte på stakkars Bob Cratchit og det kalde kontoret. Han kjente en skarp, ubehagelig følelse i brystet.
Scenen endret seg, og de sto nå i et annerledes, mørkere rom. Der satt en vakker ung kvinne, Belle, som gråt. Overfor henne sto en ung Scrooge, men øynene hans var allerede fylt av grådighet og kalde kalkuleringer.
«Vår kontrakt er brutt,» sa Belle med en stemme fylt av dyp sorg. «Du har forandret deg. En annen lidenskap har erstattet meg i ditt hjerte; jakten på penger.»
Den unge Scrooge prøvde å forsvare seg, men hans ord klang hult. Han hadde funnet en ny fetisj: å være rik.
«Jeg er bundet av løfter jeg ga da vi begge var fattige,» sa han stivt.
«Jeg ser en skygge av deg foran meg,» svarte Belle. «Du er redd for verden, redd for å være fattig, og ditt gull er nå din eneste trygghet. Hvilken kvinne kunne trives i den skyggen?»
Hun ga ham tilbake friheten, friheten til å elske sitt gull uten hindring. Scrooge så på scenen med enorm smerte. Dette var den virkelige grunnen til at han var alene i dag.
Ånden holdt opp et lite speil.
«Se på deg selv, Ebenezer. Se på det livet du mistet. I dag kunne du hatt en kjærlig familie ved din side. Men du valgte det tomme rommet du sitter i nå.»
Scrooges lidelse var for stor.
«Stopp! Ta meg vekk herfra!» skrek han. «Jeg orker ikke å se mer!»
Synet av Belle og det tapte livet ble for mye for Scrooge. Angeren var en skarp kniv i hans hjerte. Han kunne ikke bære smerten av å se seg selv kaste bort den største gaven livet hadde gitt ham.
«Ånd, jeg ber deg! Stopp!» ropte Scrooge desperat. Han forsøkte å dekke øynene for å unngå å se mer av fortidens feil. «Hvorfor torturerer du meg? Du er bare en pinemaskin!»
«Jeg er bare en bærer av de tingene som var,» svarte Ånden med sin myke stemme.
«Ta meg bort! Jeg klarer ikke dette lyset lenger!» skrek han, og kjempet mot den strålende gløden. Han visste at lyset viste ham sannheten han fryktet.
Scrooge kastet seg mot Ånden i et forsøk på å slukke flammen på hodet dens. Ånden sank da sammen, og i det samme sluknet det lyse skinnet. Rommet falt tilbake i et dypt, sort mørke.
Scrooge kjente seg utslitt og falt ned på sengen, tynget av alle minnene han nådde å gjenkalle.
Stave III: Den andre ånden – Nåtidens jul 🎄
Scrooge våknet av et kraftig brøl og en ny lysstråle som lyste opp rommet. Han reiste seg opp, spent på å møte den neste besøkende.
Han trengte ikke å vente lenge. I midten av rommet sto en gigantisk skikkelse. Det var Ånden for Nåtidens Jul. Ånden var kledd i en grønn kappe, fôret med hvit pels, og bar et vennlig og strålende smil. Rundt hodet hadde han en krans av vintergrønt, og i hånden holdt han en fakkel formet som et overflødighetshorn.
Ånden satt på en trone laget av mat – fylt med kalkuner, gjess, frukt og kaker. En varm, hjertegod duft fylte luften.
«Se på meg!» ropte Ånden med en høy, munter stemme.
Scrooge, som var vant til kulde, krøp sammen i sengen. Han følte seg liten foran denne velsignelsen av glede og overflod.
Ånden tok Scrooge med seg. De reiste raskt til et av byens fattige strøk. De sto snart inne i et lite, men rent rom, som tilhørte hans kontorist, Bob Cratchit.
Her var det ingen overflod, men det var fryd i hvert hjørne. Fru Cratchit, kledd i en slitt, men prydelig kjole, hjalp de to eldste døtrene med å dekke bordet. Guttene var støyende og fulle av forventning. Til tross for familiens knappe midler, var luften fylt med lukten av en beskjeden gås og julens urter.
Inn kom Bob Cratchit. I armene bar han sin yngste sønn, Tiny Tim. Tiny Tim var en skjør liten gutt med krykke. Han var så svak at han knapt kunne stå.
«God jul, min kjære!» sa Bob med et bredt smil, mens han satte gutten ned ved peisen.
Da de satt rundt bordet, ba Tiny Tim stille:
«Måtte Gud velsigne oss, alle sammen.»
Scrooge så på gutten med en følelse av ny smerte.
«Hvor lenge vil gutten leve?» spurte han Ånden med en alvorlig stemme.
«Jeg ser en tom plass ved den fattige peisen hans,» svarte Ånden med et sukk. «Hvis fremtiden forblir uforandret, vil barnet dø.»
Bob Cratchit strålte av stolthet over sine barn. Han elsket dem alle dypt, men hans største kjærlighet lyste mot Tiny Tim, som svarte med et svakt, men varmt smil. Scrooge kjente et stikk av skyld for at han hadde gitt Bob så lite penger.
Scrooge følte seg knust av Åndens ord. Synet av den svake gutten, som klamret seg til livet, gjorde ham dypt urolig.
«Hvis han skal dø,» sa Scrooge med en hul stemme, «vil han da dø raskt? Må han dø?»
Ånden så på ham med et blikk av tilsnakkelse.
«Hvis du ikke bryr deg om ham, hvorfor spør du da? Om fremtiden er så viktig for deg, kan du jo se i arbeidshusene du er så glad i. Eller la de som er for mye, bare dø og redusere befolkningen!»
Scrooge kjente igjen sine egne fryktelige ord, nå kastet tilbake i hans ansikt. Skammen var overveldende.
«Nei, nei!» stammet han.
Han følte en skarp smerte av anger. For første gang på mange år var han dypt bekymret for et annet menneskes liv. Han bønnfalt Ånden om å si at Tiny Tim ville overleve, og hans harde hjerte begynte å vise et lite, øm tegn på omsorg.
Ånden tok deretter Scrooge med på en vandring gjennom byen. Gleden spredte seg overalt, selv på de mest ugjestmilde stedene.
De så folk i de fattigste husene som delte et lite måltid med hjertevarme og latter. De hørte sang og musikk fra hvert gatehjørne. Overalt var det et tegn på at julen var her, og at folk valgte å være lykkelige. Ånden strødde røkelse fra fakkelen sin på maten de så, for å velsigne den og gjøre den ekstra god.
Scrooge la merke til at gleden var like ekte og overstrømmende i de små, trekkfulle husene som i de større bygningene. Han så sjømenn på skip, gjetere i fjellene, og gruvearbeidere dypt under jorden – alle feiret de høytiden med et smil og en følelse av fellesskap.
Han begynte å forstå at Julen ikke handlet om penger, men om kjærlighet og deling.
De dro videre, og Ånden tok Scrooge med til et lyst og varmt hjem. Det var hans nevø, Freds hus. De satt midt i en muntlig julefest, omgitt av spill og høy latter.
Fred hevet glasset for å skåle.
«Onkel Scrooge!» sa han hjertelig. «Jeg beklager at han ikke ville komme. Hans ugjestmilde humør skader mest ham selv. Jeg vil drikke for hans lykke!»
Gjestene lo, men Fred forsvarte onkelen. Han viste en uendelig tålmodighet og kjærlighet for Scrooge, selv om han alltid fikk et hardt svar tilbake.
Scrooge, som sto skjult ved siden av Ånden, begynte å lytte til de glade stemmene og den varme musikken. Han begynte å le med dem da de spilte et spill. Han kjente en uvanlig og behagelig følelse av tilhørighet. Dette var en invitasjon til livet han alltid hadde avvist.
Han angret dypt på at han ikke hadde akseptert Freds ærlige invitasjon.
Kvelden nærmet seg slutten, og Ånden for Nåtidens Jul begynte å eldes raskt. Før den forsvant, løftet den kappen sin. Under kappens folder gjemte det seg to skremmende skikkelser.
Det var to små barn, magre, fillete og livløse. Gutten het Uvitenhet (Ignoranse), og jenta het Nød (Elendighet). De var bleke og utmagrede – et syn som skar Scrooge i hjertet.
«Ånd, er de dine?» spurte Scrooge, rystet.
«De tilhører Mennesket,» svarte Ånden. «Se på deres ansikter. Frykt denne gutten mest, for på hans panne står Dommen.»
Ånden pekte mot Uvitenhet. Scrooge så seg engstelig rundt.
«Har de ingen hjelp?»
«Er det ingen fengsler? Er det ingen arbeidshus?» repliserte Ånden, og brukte Scrooges egne harde ord mot ham.
Idet han snakket, slo klokken tolv, og Ånden for Nåtidens Jul forsvant. Scrooge sto alene igjen, ansikt til ansikt med en massiv skygge.
Stave IV: Den tredje ånden – Fremtidens jul ⏳
Idet den siste lyden fra klokken stilnet, følte Scrooge at en massiv tilstedeværelse sto i rommet. Han så opp og møtte blikket til den tredje ånden. Denne var den mest skremmende av dem alle.
Ånden for Fremtidens Jul var svartkledd fra topp til tå, innhyllet i en tung kappe som gjemte både ansikt og skikkelse. Bare én utstrakt hånd stakk frem fra foldene, stumt pekende forover.
Scrooge skalv av frykt. Han visste at denne ånden kom til å vise ham skyggene av ting som skulle skje.
«Du er Ånden for Fremtidens Jul?» hvisket Scrooge, knapt hørbar.
Ånden svarte ikke. Den pekte bare med sin tynne, mørke finger mot døren.
«Jeg frykter deg mer enn jeg fryktet noen annen,» sa Scrooge. «Men jeg vet at du kommer for å gjøre meg god. Før meg dit du vil.»
Ånden ledet Scrooge gjennom byens gater til Börsen. Han så en gruppe forretningsmenn le og snakke lavt. De diskuterte døden til en rik, grisk mann.
«Så han er død, til slutt?» sa en av dem, nesten likegyldig.
«Jeg vet bare at det blir den billigste begravelsen jeg har deltatt i,» sa en annen. «Hvem vil komme frivillig?»
De lo av den avdødes ensomhet. Scrooge så seg rundt. Han kjente igjen alle mennene, men han forsto ikke hvem den døde mannen var, siden alle virket så uinteressert.
Han ba Ånden om å vise ham noen som var triste over dødsfallet, men Ånden ristet bare langsomt på hodet og pekte videre. Det ble klart for Scrooge at denne mannen hadde levd et liv uten kjærlighet og vennlighet.
Han kjente en nagende frykt i magen.
«Ånd,» hvisket han, «denne mannens skjebne er brutal. Dette må ikke være min fremtid.»
Ånden tok Scrooge med til et skittent og ukjent sted. De sto utenfor et rom hvor en gammel kvinne og to andre figurer, kjent for å være tyver, forhandlet om stjålne eiendeler.
De hadde plyndret huset til den døde mannen. De lo mens de solgte hans dyrebare eiendeler, inkludert sengetøyet hans og til og med skjorten han skulle begraves i.
«Han sparte på alt mens han levde,» sa den gamle kvinnen hånlig. «Nå er det jeg som får glede av det han sparte på!»
Scrooge ble fylt av avsky. Han kunne ikke tro at en manns eiendeler, selv etter døden, kunne bli behandlet med så lite respekt. Det var ingen sorg eller ærefrykt her, bare grådighet og likegyldighet.
«Ånd,» sa Scrooge med vemmelse, «vis meg rommet der denne mannen ligger, for jeg kjenner ikke dette stedet!»
Ånden førte ham til Bobs hjem igjen. Alt var roligere, mørkere. Det var ingen munter latter, bare en tung stillhet. Tiny Tims lille krykke sto alene i et hjørne, forlatt.
Bob Cratchit kom inn i rommet, ansiktet hans preget av sorg. Han klemte sin kone, som gråt stille.
«Han var så lett å bære, min kjære,» hvisket Bob, og tårene rant. «Jeg kan fortsatt se ham foran meg. Hvis jeg hadde hatt mer penger, kanskje…»
Scrooge kjente en intens, skjærende smerte. Dette var resultatet av hans tidligere likegyldighet. Tiny Tim var død fordi fremtiden ikke ble endret.
«Ånd, denne smerten er nesten for mye å bære,» mumlet Scrooge.
Bob fortalte sin kone at de måtte være sterke. Han husket Tiny Tims ord om at julen skulle minne dem om hvem som først gjorde lamme menn til sterke menn. Cratchit-familien var knust, men samlet i sin kjærlighet.
Scrooges hjerte verket. Han visste at dette synet var mer grusomt enn noen tyv eller likegyldig forretningsmann. Det var hans personlige nederlag.
Til slutt førte den stumme Ånden ham til en kald, uvedlikeholdt gravlund. Den mørke figuren sto stille ved en fersk grav, som nylig var dekket med jord. Ånden pekte på gravsteinen.
Scrooge krabbet skjelvende på knærne. Han tørket bort snøen fra steinen. Der sto navnet: EBENEZER SCROOGE. Han var den ensomme, likegyldige mannen hvis død ingen sørget over, og hvis eiendeler ble stjålet.
«Ånd, er dette mitt eget gravsted jeg ser?» tryglet han.
Ånden nikket sakte.
«Jeg er ikke den mannen jeg var! Jeg lover å hedre Julen i mitt hjerte og prøve å holde den hele året! Jeg vil leve i Fortiden, Nåtiden og Fremtiden!»
Han holdt fast i Åndens kappe.
«Å, kjære Ånd! Si at jeg kan endre disse skyggene du har vist meg! Gi meg en ny sjanse!»
Scrooge falt sammen i fortvilelse ved foten av gravsteinen.
«Jeg vil ikke dø alene! Jeg vil ikke at denne skyggen skal bli sann!» ropte han, og tårene rant.
Han løftet en bønnfull hånd mot den stumme Ånden.
«Jeg skal ære Julen, og jeg skal huske alle leksjoner! Si meg at jeg kan viske ut navnet mitt fra den steinen!»
Da han grep tak i Åndens kappe, ble den tilintetgjort. Scrooge mistet balansen og falt gjennom det sorte mørket.
Stave V: Scrooges forvandling og den nye julemorgen ✨
Scrooge våknet i sin egen seng. Han grep tak i sengetøyet og lo høyt.
«Jeg er her! Åndene har gjort det! Tiden med meg er ikke ute!» ropte han med en stemme fylt av ren glede.
Rommet var hans eget, kjente rom. Vinduene var hans egne. Dette var en lettelse så stor at han nesten ikke klarte å romme den. Han begynte å le og gråte samtidig.
«Jeg har fått en ny sjanse!» jublet han.
Han spratt ut av sengen, lett som en fjær. Han kastet de tunge gardinene til side og omfavnet dem. Hele verden føltes ny og strålende. Han var full av tårer og en barneaktig begeistring. Han følte seg ung igjen, nyfødt.
Han visste nøyaktig hva han måtte gjøre for å hedre sin lovnad til Åndene.
Scrooge kledde seg raskt. Han åpnet vinduet og ropte til en ung gutt som gikk på gaten.
«Vet du hvilken dag det er i dag?» spurte Scrooge med et strålende smil.
«Julen!» svarte gutten, forbauset over mannens smittende glede.
«Fantastisk!» ropte Scrooge. «Gå og kjøp den aller største kalkunen i butikken – den som er gigantisk!»
Gutten løp av gårde i full fart. Scrooge lo hjertelig og ga den unge gutten rikelig med penger, pluss en generøs belønning. Kalkunen skulle sendes anonymt til Bob Cratchits hus. Den var så stor at den neppe ville fått plass i huset deres.
Scrooges hjerte dirret av glede og forventning. Dette var en overveldende følelse av lykke han aldri hadde kjent før. Han hadde aldri før følt gleden ved å gi.
Scrooge forlot huset. Han gikk ut på gaten med et lett hjerte og et bredt smil. Han hilste på alle han møtte med en varm «God jul!»
Folk i gaten stoppet og stirret. De var så vant til hans sure og stramme ansikt at de knapt trodde sine egne øyne. Var dette virkelig Ebenezer Scrooge?
Snart møtte han en av de veldedige herrene som hadde bedt om penger dagen før. Scrooge stoppet ham og trykket en stor pose mynter i hånden hans.
«Vær så snill, min venn,» sa Scrooge. «Godta dette, og jeg ber deg om tusen unnskyldninger for min frekke oppførsel i går. Vær så snill og bidra til å hjelpe de fattige!»
Mannen var så sjokkert at han nesten ikke klarte å snakke, men Scrooge skyndte seg videre, strålende av glede.
Scrooge gikk direkte til nevøens dør og banket på, før han rakk å ombestemme seg. Han sto der, spent som et barn. Fred åpnet døren, og han ble stiv av overraskelse da han så onkelen.
«Fred, min kjære gutt!» ropte Scrooge.
«Onkel Scrooge?» svarte Fred, vantro.
«Ja! Det er meg! Kan du tilgi en tulling for min tidligere dumhet? Jeg kom for å spise middag med deg og din kone i dag. Lar du meg komme inn?»
Freds ansikt sprakk i et bredt, varmt smil. Uten et ord mer dro han onkelen inn i varmen. Scrooge ble ønsket velkommen med sann kjærlighet og respekt. Han hadde endelig funnet sin plass i familien.
Scrooge ventet spent på kontoret neste morgen. Da Bob Cratchit kom sent, lot Scrooge først som han var rasende for å skape spenning.
«Kom deg inn, sir! Hva betyr dette?» brølte Scrooge.
Bob skalv av frykt, klar for å bli refset. Men Scrooge strålte og sa:
«Jeg skal øke lønnen din, Bob, og jeg skal hjelpe din kjære familie!»
Scrooge holdt sitt ord. Han ble en fantastisk sjef og som en andre far for Tiny Tim, som fikk bedre pleie og ikke døde. Gladere juledager kom aldri til familien Cratchit.
Fra den dagen av forsto Scrooge hvordan man hedrer Julen i sitt hjerte hver eneste dag. Han levde i kunnskapen de tre Åndene hadde gitt ham.
Han ble raskt en like god mester og en like god venn som London noensinne hadde sett. Det ble sagt om ham at han forsto å feire høytiden bedre enn alle. Og Tiny Tim, som nå var sterk, sa alltid: «Gud velsigne oss, alle sammen!»
SLUTT
En julefortelling: Bakgrunn, betydning og arv
Historien bak klassikeren
Da Charles Dickens publiserte En julefortelling i 1843, var målet hans å skape en fortelling som kunne vekke både varme og ettertanke i en tid preget av store sosiale forskjeller. England sto midt i industrialiseringens harde virkelighet: fattigdom, barnearbeid og mangel på empati. Dickens ønsket å skrive et verk som kunne røre hjertet og samtidig synliggjøre behovet for medmenneskelighet og ansvar.
«Jeg har forsøkt å vekke en idé som kan bringe glede og godhet til flere hjem.»
– Charles Dickens
Forfatterens egen bakgrunn – med økonomiske problemer, barnearbeid og erfaringene fra Londons skyggesider – gjør budskapet ekstra sterkt. Mange av hans mest kjente verk, inkludert En julefortelling, springer ut av ønsket om sosial rettferdighet, varme og menneskelig verdighet.
Hvorfor fortellingen fortsatt betyr så mye
Selv nesten to hundre år etter at historien ble skrevet, er den fortsatt like aktuell. Temaene Dickens løfter frem er universelle:
- forandring
- empati
- ansvar
- fellesskap
- julens sanne ånd
Historien minner oss om at julen ikke handler om gaver eller luksus, men om å se andre, vise omsorg og dele det man har. Gjennom reisen med de tre åndene lærer Scrooge – og leseren – at det aldri er for sent å endre seg.
Den tidsmessige strukturen er også symbolsk:
Fortid → hva som formet oss
Nåtid → hvem vi er nå
Fremtid → hva vi kan bli
Dickens sin historie brukes ofte i skoler, familier og juletradisjoner fordi den gir en tydelig moral på en varm og forståelig måte.
Viktigste karakterer og deres roller
Fortellingen er rik på minneverdige figurer, hver med sin egen betydning:
- Ebenezer Scrooge: En streng, gjerrig og ensom mann som gjennomgår en dyp personlig forvandling.
- Jacob Marley: Scrooges tidligere partner, lenket i dødsriket som et resultat av sitt kalde og egoistiske liv.
- Fortidens ånd: Et lysende vesen som viser hva Scrooge har mistet og hvilke valg han tok som formet ham.
- Nåtidens ånd: En livlig og varm skikkelse som viser hvordan andre feirer jul – med både glede og utfordringer.
- Fremtidens ånd: En taus, mørk figur som avslører konsekvensene av Scrooges handlinger dersom han ikke endrer seg.
- Bob Cratchit: Den trofaste og hardtarbeidende assistenten som representerer nestekjærlighet, takknemlighet og familieverdier.
- Tiny Tim: Et sterkt symbol på uskyld, håp og sårbarhet – og et vendepunkt for Scrooges hjerte.
Disse karakterene bærer historien og gjør dens moralske budskap tydelig og gripende.
En julefortelling: En juleklassiker i populærkulturen
En julefortelling har hatt enorm innflytelse på moderne juletradisjoner. Siden 1901 har fortellingen blitt filmatisert, dramatisert og tilpasset utallige ganger. Alt fra Disney-versjoner til høytidelige teateroppsetninger og moderne filmproduksjoner har gjort historien tilgjengelig for nye generasjoner verden over.
Flere historikere mener faktisk at Dickens var med på å forme hele den moderne julefeiringen, blant annet ved å fremheve:
- nestekjærlighet
- omsorg for de fattige
- gleden ved å være sammen
- varme og fellesskap som kjerneverdier
At historien stadig gjenfortelles, viser hvor sterkt den treffer både barn og voksne.
“En julefortelling Disney” – Mickey’s Christmas Carol (1983)
Disneys versjon fra 1983 er en av de mest ikoniske tilpasningene av Dickens’ verk, ofte søkt etter som en julefortelling disney. Her tolker Mikke Mus, Donald Duck og Langbein de klassiske rollene, noe som gjorde historien tilgjengelig for barn verden over.
Tilpasningen er ikke en scene-for-scene gjengivelse, men den bevarer historiens kjernebuddskap: medfølelse, varme og kraften i personlig forvandling. Disney-versjonen komprimerer handlingen og gir den et humoristisk preg for å gjøre fortellingen mindre skremmende for yngre seere.
Det gjorde filmen banebrytende i sin tid: for millioner av barn var dette første møte med Scrooge, Tiny Tim og juleåndene. Derfor regnes den som en av de mest kulturelt innflytelsesrike versjonene av En julefortelling.
Filmklassikeren “En julefortelling 1999”
Filmatiseringen fra 1999, ofte omtalt som en julefortelling 1999, er kjent for å være en av de mest fidelitetsrike og stemningsfulle gjengivelsene av Dickens’ original. Patrick Stewart leverer en sterk og troverdig tolkning av Ebenezer Scrooge, og filmen følger strukturen med de fem “staves” tett.
Denne versjonen er særlig verdsatt for sin rolige rytme og sitt klassiske britiske uttrykk, noe som gir opplevelsen en tidløs kvalitet. Den har blitt en av de mest brukte filmene i både juletradisjoner og skoleverk fordi den er seriøs, tilgjengelig og svært nær Dickens’ opprinnelige visjon.
“En julefortelling 2022” / “Scrooge: En julefortelling 2022” (Netflix)
Den nyeste store filmtilpasningen kom i 2022, og omtales i søk som både en julefortelling 2022 og scrooge en julefortelling 2022. Netflix-versjonen er en musikal med moderne CGI-animasjon, og forsøker å modernisere Dickens’ klassiker uten å miste kjernen.
Filmen beholder hovedscenene – Marleys advarsel, julefortidens minner, Cratchit-familiens varme og den dystre fremtidsvisjonen – men tilfører nye musikalske nummer og visuelle elementer som gir historien et mer moderne uttrykk.
Blant dagens unge seere regnes denne versjonen som en av de mest tilgjengelige og engasjerende, nettopp fordi musikk, fargebruk og tempo gjør klassikeren levende for en ny generasjon.
Stargate: En julefortelling (Ingvild H. Rishøi, 2021)
Selv om Stargate – en julefortelling ikke er en Dickens-adaptasjon, er den et av de mest søkte verkene i Norge innen julelitteratur, ofte søkt som stargate en julefortelling eller ingvild h rishøi stargate en julefortelling.
Rishøis historie har fått stor kritikerros for sin rå, realistiske og dypt menneskelige skildring av en families kamp i juletiden. Den kombinerer et moderne, sårt miljø med klassiske julemotiver, og viser hvordan håp og omsorg kan eksistere selv under vanskelige forhold.
Mange oppfatter den som en “ny norsk juleklassiker”, og den nevnes ofte i samme sammenheng som En julefortelling fordi begge verkene handler om familie, jul, håp og forandring, men på helt ulike måter.
Andre kjente tolkninger og moderne verk (kort oversikt)
Flere andre verk og tolkninger dukker hyppig opp i søk relatert til Dickens, og selv om de ikke er direkte adaptasjoner, har de bidratt til å forme nordisk julefortellertradisjon. Her nevnes de mest relevante:
- Lisa Aisato – “en julefortelling aisato / lisa aisato en julefortelling”
Aisatos illustrerte julefortellinger har gjort henne til en av Norges mest elskede barnebokskapere. Verkene hennes deler tematiske røtter med Dickens: varme, håp og mellommenneskelighet. - Erlend Loe – “en julefortelling erlend loe”
Loes humoristiske og varme skrivestil gjør ham populær i juletiden. Selv om han ikke skriver Dickens-adaptasjoner, søker mange etter hans juletekster i samme kategori. - “En julefortelling på Netflix”
Søket en julefortelling netflix omfatter flere strømmeversjoner som har kommet og gått over tid, inkludert eldre animasjonsfilmer og moderne musikaler.
For ordens skyld fortjener også “Stargate – en julefortelling” en liten omtale. Dette søket dukker ofte opp sammen med Dickens’ klassiker, men boken er en helt annen og moderne norsk roman – ikke en adaptasjon av En julefortelling. Likevel er det en sterk og gripende historie vi gjerne anbefaler som et eget lesetips her på Eventyrforbarn.com.
Disse verkene er ikke direkte tilknyttet Dickens, men de viser hvor bredt begrepet “julefortelling” brukes i moderne kultur – fra klassiske adaptasjoner til nye norske stemmer.
Hva barn kan lære av fortellingen
En julefortelling er ikke bare et spennende juleeventyr – det er også en fortelling fylt med lekseverdige budskap for unge lesere:
- å bry seg om andre
- å dele det man har
- å sette pris på familien
- å forstå at alle kan gjøre feil – og rette dem opp
- at små handlinger av godhet kan få stor betydning
- at empati gjør oss sterkere som mennesker
Scrooges reise fra kulde til varme gjør moralen enkel å forstå og inspirerende å følge.
Ofte stilte spørsmål (FAQ)
– Er “En julefortelling” egnet for barn?
Ja. I en tilpasset versjon – slik som denne – er den perfekt for høytlesning og adventstid.
– Hvor lang er den opprinnelige historien?
Den er ganske omfattende, men vår versjon er nøye forkortet for å passe barn og unge.
– Hvem er hovedpersonen?
Ebenezer Scrooge, en mann som oppdager hva ekte julestemning betyr.
– Hva er hovedbudskapet?
At godhet, empati og fellesskap kan forandre både oss selv og menneskene rundt oss.
Flere julefortellinger for barn
Hvis du likte En julefortelling, finner du flere varme, stemningsfulle og spennende julehistorier her på siden. Perfekte for adventstiden, kveldskos og høytlesning sammen med familien.