Det var selveste julaften, og i det koselige huset til familien Rampestreker dirret luften av en unik blanding av julekrydder, forventning og… katastrofe i vente.
Pappa Lars hadde brukt hele formiddagen på å perfeksjonere Julebordet. Han hadde til og med brukt et vater (vannrett-verktøy) for å sikre at hver tallerken sto i perfekt vinkel. «Dette,» sa han stolt til sin kone Mamma Mia, mens han feide bort en usynlig støvflekk, «er ikke bare et bord. Dette er et monument over julens perfeksjon. En arkitektonisk triumf!»
Mamma Mia bare smilte og ristet på hodet. Hun visste at Lars’ «triumfer» ofte endte i mild katastrofe. Hennes mål denne julen var bare å få servert maten før noe falt i bakken.
Lille Emma (6 år) satt tålmodig ved bordet. Tålmodighet var vanskelig, spesielt da duften av rykende ferskt ribbe (Ribbe-tårnet, som Lars kalte det) fylte stua. Hun stirret på den glitrende juletrepynten og prøvde å telle hvor mange refleksjoner hun kunne se i en av de blankpolerte sølvskjeene.
Men den største trusselen mot Lars’ mesterverk var Tass. Tass var familiens Golden Retriever, en hund så stor og klønete at han beveget seg som en snøfreser i en liten butikk. Tass hadde bare ett mål: mat. Han elsket julen, ikke på grunn av gleden, men på grunn av luktene.
«Huskeregel, Tass!» ropte Lars. «Fire-på-gulvet! Ikke fem-på-bordet! Og ingen snusing på Ribbe-tårnet!»
Tass logret så hardt at hele bakenden ristet som gelé. Han forsto ikke ordene, men han forsto mat.
🍽️ Kampen om Ribbe-tårnet
Julemiddagen begynte. Pappa Lars tok seg tid til å beundre sitt eget arbeid før han begynte å spise. Han holdt sin årlige, altfor lange tale om hvor vanskelig det var å være så perfekt en julaften.
Midt i talen begynte spenningen å bygge seg opp. Emma fikk øye på det: Midt på bordet, utilnærmelig og glinsende, lå den deilige Riskremen (dessert).
«Åååh, Riskrem!» hvisket Emma, og strakte seg.
Lars stoppet talen og sendte Emma et strengt blikk. «Emma! Du vet reglene!»
Emma trakk seg tilbake. Men akkurat da, under den tjukke duken, begynte Tass sin hemmelige misjon. Han hadde luktet en liten bit av medisterkake som hadde falt. Han forsøkte å lirke seg ut av sin ‘fire-på-gulvet’-posisjon, men han var for stor. Med en thump-thump begynte Tass å kjempe mot bordbenet. Han dyttet og han presset. Han trodde han jaget mat; i virkeligheten jaget han skjebnen.
«Lars, er du sikker på at bordet er stabilt?» hvisket Mamma Mia, med øyne store som julekuler. Hun hørte de klagende lydene fra under bordet.
«Tull! Dette er laget for å vare!» fnøs Lars, mens han med stor schwung dyppet skjeen i potetmosen. Han var blind for fare.
🤯 Katastrofe-øyeblikket
Det var da Emma så sjansen. Alle var distrahert av Tass’ klorelyder og Pappa Lars’ spiseentusiasme. Nå eller aldri. Hun reiste seg forsiktig på knærne, strakte ut armene som en spion i en film, og siktet mot Riskremen. Fokus, fokus!
Samtidig, under bordet, fikk Tass endelig grep. Han trodde han skulle dra ut den deilige matbiten. I stedet rev han løs… bordbenet!
«NEI!» ropte Lars, men det var for sent.
Med et uhyggelig knirk begynte monumentet over julens perfeksjon å helle. Sakte, i sakte film, begynte Ribbe-tårnet å skli. Tallerkener med poteter rullet. Vinglass dirret. Alt falt i en slags komisk kaskade.
Og Riskremen? Den fløy rett i luften!
Emma gapte. Mamma Mia lukket øynene. Pappa Lars, som nettopp hadde åpnet munnen for å ta den skjeen potetmos, fikk hele den kalde, søte Riskremen rett i ansiktet.
SPLATCH! 🤣
Han var dekket fra topp til tå i den hvite, søte desserten. Han stivnet som en julepynt. Bordet lå nå på gulvet, og Tass, helt uanfektet, lå og slikket i seg en stor klump med ribbefett fra gulvplankene. Misjonen fullført.
🥳 Julens mest uventede dessert
Det ble stille. Den typen stillhet som var så tykk at du kunne skjære den med en smørkniv. Tiden stoppet. Pappa Lars, dekket i Riskrem, så ut som en snømann som hadde blitt dekorert av en gal kokk.
Så begynte en liten lyd.
Mamma Mia, som fortsatt hadde øynene lukket, begynte å le. Først en liten fnising, så en dyp, rungende latter som fylte rommet. Hun åpnet øynene og brøt ut i et nytt latteranfall.
Emma, som nå satt på gulvet ved siden av det veltede treet, begynte også å le.
Pappa Lars tørket langsomt vekk en klump Riskrem fra øyet. Han så på Mamma Mia. Han så på Emma. Og så, med et sukk av resignasjon, begynte han å le han også. Høyere enn alle andre.
«Vel,» sa han, mens Riskremen dryppet ned fra håret, «det var kanskje ikke et monument over perfeksjon… men det var i hvert fall en morsom julefortelling å fortelle.»
De ga opp å redde resten. De hentet pledd, ryddet unna det verste, og spiste resten av julens medisterkaker og ribbe sittende på gulvet foran peisen. Julemagien var ikke i bordet; den var i latteren.
— SLUTT —
🤩 Men Vent Litt! Vi Har Noen Spørsmål Til Deg! 🧐
Hva ville du gjort?
- Hvis du hadde vært Pappa Lars, dekket i iskald Riskrem fra topp til tå – ville du ha blitt sint 😡, eller ville du ledd høyt med én gang 😂?
- Tror du Tass lærte noe om å holde seg unna bordben… eller leter han allerede etter en ny «hemmelig misjon» neste jul? 🍖🤫
- Og det viktigste: Hvilket julemåltid ville du helst VÅGE å få servert rett på hodet? Ribbe-tårnet? En stor medisterkake? 😜
Vi håper denne sprø julekatastrofen ga deg en skikkelig god latter! 😂 Husk: Ekte julemagi er ikke i bordet, den er i latteren! ✨
Vil du ha mer moro uten uhell? Da inviterer vi deg til å dykke inn i vår samling:
Les flere morsomme julefortellinger og spennende eventyr i dag! 📚🎉